Født på ny i en postmoderne kultur

En kommende ungdomsmenighet gjemmer seg fortsatt i mørket. Noen ungdommer tror det er lys over grensen, og vi har sett noen småglimt av det. Lyset er fortsatt hemmelighetsfylt, vi vet ikke hva vi vil få se. Vi må tro og stole på løftene om store ting som skjer i lyset, men vi må også forberede oss på lidelser som venter oss i skyggene før vi når frem. Veien er der, men godt gjemt.

Hvordan ta på alvor dagens ungdomskultur? Noen jobber for å skape seg en karriere, et lykkelig liv, mens noen tror at et lykkelig liv er å leve i nåtiden. Ungdommer gjør som de vil, det blir færre og færre tabu, og færre sannheter noen bryr seg om. Det er blitt lett å flykte. Penger. Alkohol. Sex. Narkotika. Selvskading. Selvmord. Stadig vekk noen som ikke bryr seg om konsekvensene i bytte for nytelse eller smerte i øyeblikket. Folk skaper sin egen himmel eller helvete. I øyeblikket.

Våger vi å starte en ungdomsmenighet nå som kulturen er slik den er? Våger vi å ta et sannhetens standpunkt? Eller tenker vi likt? Å skape vår egen himmel eller helvete i øyeblikket. Har vi glemt prisen for å leve rettet mot lyset? Det at vår anstrengelse kan være vår verste fiende? Moralsk sett gjør vi verden en tjeneste, enten den vil innrømme det eller ikke, men gjør vi oss selv en tjeneste? Og er det moralske voktere vi er kalt til å være? Til å innfiltrere samfunnet med bibelens verdier, og inngå kompromisser for å få gjennom våre saker?

Mitt helvete er at jeg får som fortjent. Jeg blir stående i sentrum av universet, selvfornøyd med egen innsats, alene. Mens sanser og følelser forsvinner etter hvert som jeg bruker dem, jeg oppnår ikke lenger noen nytelse eller smerte, terskelen blir bare høyere og høyere, og etter hvert for høy. Minnene og tankene forsterkes, og jeg begynner å lengte. Alt er tomhet, og atter tomhet. Jeg lengter etter hver minste ting som kan ta en liten plass av et hjørne i tomheten, rundt meg, inni meg, som jeg kan holde øynene festet til og knytte mitt liv og mitt håp til. Er det sånn at anstrengelsen på å skape meg en himmel fører meg til helvete? Eller å skape meg et helvete vil føre meg nærmere en himmel?

Himmelen blir å innrømme at jeg har tapt. For så å la en fullkommen Gud gjøre meg fullkommen gjennom og til tross for mine svakheter. Å gi opp kontrollen over livet, anstrengelsen av å prøve å bli sentrum av universet. Å la egoismen forandres til ydmykhet. Avhengighet til Gud. Å la sannheten påvirke mine holdninger for deretter å sette meg fri. Fri til å leve i frihet og glede. Ufortjent.

Hvordan skal vi som ungdomsmenighet ta sannheten på alvor inn i dagens kultur? Å forkynne den vil skape større avstand. Å selge eller forsvare den vil gjøre oss til lite troverdige. Sannheten handler om holdning og relasjon. Gud ser til hjertet. Hvordan skal vi møte Jesus? Og hvordan skal vi møte våre medmennesker? Våre holdninger skal preges av vår tro og relasjon til Jesus, og vårt møte med medmennesker vil da bli preget av våre holdninger, av vårt hjerte. Vi blir deres bibel.

Hva blir vår oppgave som ungdomsmenighet? Å være tilstede! Tilstede for hva Gud har for oss. Tilstede for hverandre. Tilstede for samfunnet. Vi vil gjøre oss avhengige av Gud, slik at vi lever i helliggjørelsen og han kan gi oss av Åndens frukt. Vi vil være preget av enhet, mangfold og avhengighet. Vi vil ikke leke menighet, vi vil være en!

Vi vil la vår tro være en konsekvens av at evangeliet blir forkynt, og våre gjerninger til en konsekvens av vår tro. Vi vil at ungdommer som ser oss vil tenke ”se som de elsker hverandre”. Vi vil la ungdommer få smake på Guds nåde. Nåde. Det eneste vi kan gi mennesker som vi ikke kan eie. Som er urettferdig i verdens hunger etter rettferdighet. Gud vil la oss tro, slik at vi kan bli rettferdiggjort til frelse, ikke fordi vi kan gi noe tilbake, men fordi han ikke kan la være å elske oss. Vårt offer er å elske ham tilbake, og vie alle vår tid til å elske andre som oss selv. Til å se de som sliter. Til de som trenger en kirke med åpne øyne. Ekte kjærlighet gjør ikke blind, det er å elske med åpne øyne.

Menigheten skal være en plass for å møte Gud og oppleve hva han har for oss. Gud lengter etter å få velsigne oss. Gi oss smakebiter på himmelen. Gi oss hans kraft. Vi er ikke vellykkede ungdommer, vi er ikke noen elite, vi er villige og står med åpne hender. Livet er en gave fra Gud, hva vi gjør med livet er vår gave tilbake. Ikke fordi han krever det, han eier oss allerede, men fordi vi elsker ham. Vi vil se verdifulle ungdommer bli nære venner av Jesus Kristus. Vi vil gi dem identitet og tilhørighet. Vi vil leve i Gud som han lever i oss. Vi vil være en generasjon av gjenfødte inn i en postmoderne kultur.