Frihet til å leve i uforutsigbarhet..
Om livet. Livet er et sant kaos, nesten fullstendig uforutsigbart, og består av mange tusen variabler. Noen smarte mennesker har forsøkt å sette ord på noen av disse variablene som mer eller mindre setter oss i båser på hvem vi er og hva vi er. Den mest kjente variabelen må nesten være IQ-en, som til stadighet skal testes, måles og utfordres. Bestemmer den hvem vi er? Jeg vil verken tro eller fundere på det. Andre variabler kan bestemmes ut fra Jungianske tester som Brigg-Meyers testen – som viser deg hvor du henter energi fra, hvordan du oppfatter ting, hva du baserer dine avgjørelser på og hvordan du tar dine avgjørelser. Hvem har ikke hørt om Maslows behovspyramide? Eller sett på alle testene i ukemagasinene? Vi kjenner oss til stadighet igjen i ulike tester og sammenhenger, og synes at psykologene er forbasket gode til å sette ord på oss mennesker.
Om oss. Men tilbake til utgangspunktet. Et sant kaos. Vi består av så utrolig mye, og alt er fullstendig komplekst, og vi stiller nok oss alle spørsmålet en gang i blant; har jeg kontroll? Har noen kontroll? Går det an å ha kontroll? Alt er så fullstendig uforutsigbart. Sett fra vårt synspunkt kan det virke som noen ting skjer uansett; at jeg våkner i morgen er en selvfølge i dag; at jeg ikke kommer til å krasje i dag; at bankkortet ikke vil knekke, at doen ikke vil gå tett, og mye mer. Vi tar mye for gitt, og tar situasjonene etter hvert som de kommer. Vi har tilpasset oss uforutsigbarheten. Å bekymre seg er i 80-90% av situasjonene bortkastet, samtidig med å ikke bekymre seg er et privilegium de aller fleste ikke har.
Om Gud. Om noen hadde spurt Paulus hvem han var, ville han sagt ”et menneske i Kristus”. Han kunne sikkert sagt mye annet ut fra datidens mennesketenkning og ideer, og gitt en filosofisk analyse av seg selv. Samtidig visste han at det var bortkastet. Han visste at den ene setningen betydde hele forskjellen på hvem han var, den altomfattende variabelen. Klippen. Vi kristne kjenner godt teorien, men har vi tenkt gjennom det i praksis? Jeg er teologisk av meg, og kjenner og lever på teorien, men har ofte et problem med å forstå ting i praksis. Om noen spør meg hvem jeg er, kan jeg da svare at jeg er ”et menneske i Kristus”, og ville de da være fornøyd med svaret?
Om meg. Jeg må tilbake til tiden da jeg ble kristen, en tid jeg stolte på teori og fellesskap, og lite på Gud selv. Jeg var kristen, og Gud var en del av livet mitt, men var livet mitt en del av Gud? Vi hører ofte at som kristne må vi ha påfyll, av Guds ord, med bønn, i fellesskap, gjennom sakrament. Samtidig hører vi at vi er kirken, vintreets grener, Kristi kropp. Gud kan aldri bli oss, han kan ikke kontrollere kroppen og sinnet, siden vi er gitt fri vilje. Vi kan heller ikke bli Gud, siden han er evig og har all makt. Likevel har Gud gjort det umulige mulig, Gud er en del av oss og vi er en del av Gud. Jeg ser på meg selv som en tomflaske senket i vann, fylt med vann, omgitt av vann. Slik er jeg i Kristus. I teorien.
Om konsekvenser. Når jeg nå kjenner teorien, hva er så neste skritt? Først vil jeg se på hva Gud har gjort for oss, for å gjøre det umulige mulig, nettopp ved å gå som et menneske selv og ta alt det som hindret oss i å bli fylt av Ham. Og så står jeg der, og ser for meg hva Jesus måtte gjennomgå, og vet at Han kunne trukket seg hvert øyeblikk, men likevel gjennomførte det for oss. Da er det to spørsmål i hodet mitt; var Jesus fullstendig idiot? Eller var vi virkelig verdt å dø for? Det gir meg en forståelse av hvor lite livet er verdt uten Ham som døde for å redde meg. Trenger jeg å bli reddet? Når jeg tenker hvor lett fri vilje kan lede oss ut i kaos, men at vi likevel har en Gud som opprettholder alt, og som ønsker å redde oss fra all elendighet og død. Ja, jeg tror vi trenger å bli reddet.
Om kirken. Kirken er oss, selve legemet, der Kristus er hodet og vi er kroppen. Om vintreet der vi er grenene og Han er vintreet. At vi er i Gud, samtidig med at han er i oss, innebærer at vi skal bære frukten, mens han sørger for veksten. Å bli reddet gir et nytt liv. Spør noen som har vært ute for en nestenulykke og blitt reddet, hvor mye mer de setter pris på livet. Det burde vi som kristne også, men enda viktigere er takknemligheten for ham som reddet oss. Kan jeg leve et bra liv uten Jesus? Jeg er ikke i tvil. Kan jeg leve et bra liv med Jesus? Fortsatt ikke i tvil, men det livet koster meg mye mer i form av å måtte følge en som verdsetter mennesker mer enn materialistiske goder. Samtidig som jeg har en verden og dens hersker imot meg. Hva får vi igjen for det? Evig liv.
Om hverdagen. Hva har det å si for hverdagen min? Jeg vil fortsatt leve i denne verden, men som et menneske i Kristus lever jeg ikke lenger av denne verden. Min adresse er Himmelen. Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da miste? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da gi som er noe verdt utenom frukten som Gud har latt vokse gjennom meg? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg i dag gjøre som ikke er til Guds ære. Ingenting. Våre liv er til ære for ham, fordi Han ga oss verdi. Uten Ham er vi verdiløse. Som tomflasker uten pantemerke.
Om oss. Men tilbake til utgangspunktet. Et sant kaos. Vi består av så utrolig mye, og alt er fullstendig komplekst, og vi stiller nok oss alle spørsmålet en gang i blant; har jeg kontroll? Har noen kontroll? Går det an å ha kontroll? Alt er så fullstendig uforutsigbart. Sett fra vårt synspunkt kan det virke som noen ting skjer uansett; at jeg våkner i morgen er en selvfølge i dag; at jeg ikke kommer til å krasje i dag; at bankkortet ikke vil knekke, at doen ikke vil gå tett, og mye mer. Vi tar mye for gitt, og tar situasjonene etter hvert som de kommer. Vi har tilpasset oss uforutsigbarheten. Å bekymre seg er i 80-90% av situasjonene bortkastet, samtidig med å ikke bekymre seg er et privilegium de aller fleste ikke har.
Om Gud. Om noen hadde spurt Paulus hvem han var, ville han sagt ”et menneske i Kristus”. Han kunne sikkert sagt mye annet ut fra datidens mennesketenkning og ideer, og gitt en filosofisk analyse av seg selv. Samtidig visste han at det var bortkastet. Han visste at den ene setningen betydde hele forskjellen på hvem han var, den altomfattende variabelen. Klippen. Vi kristne kjenner godt teorien, men har vi tenkt gjennom det i praksis? Jeg er teologisk av meg, og kjenner og lever på teorien, men har ofte et problem med å forstå ting i praksis. Om noen spør meg hvem jeg er, kan jeg da svare at jeg er ”et menneske i Kristus”, og ville de da være fornøyd med svaret?
Om meg. Jeg må tilbake til tiden da jeg ble kristen, en tid jeg stolte på teori og fellesskap, og lite på Gud selv. Jeg var kristen, og Gud var en del av livet mitt, men var livet mitt en del av Gud? Vi hører ofte at som kristne må vi ha påfyll, av Guds ord, med bønn, i fellesskap, gjennom sakrament. Samtidig hører vi at vi er kirken, vintreets grener, Kristi kropp. Gud kan aldri bli oss, han kan ikke kontrollere kroppen og sinnet, siden vi er gitt fri vilje. Vi kan heller ikke bli Gud, siden han er evig og har all makt. Likevel har Gud gjort det umulige mulig, Gud er en del av oss og vi er en del av Gud. Jeg ser på meg selv som en tomflaske senket i vann, fylt med vann, omgitt av vann. Slik er jeg i Kristus. I teorien.
Om konsekvenser. Når jeg nå kjenner teorien, hva er så neste skritt? Først vil jeg se på hva Gud har gjort for oss, for å gjøre det umulige mulig, nettopp ved å gå som et menneske selv og ta alt det som hindret oss i å bli fylt av Ham. Og så står jeg der, og ser for meg hva Jesus måtte gjennomgå, og vet at Han kunne trukket seg hvert øyeblikk, men likevel gjennomførte det for oss. Da er det to spørsmål i hodet mitt; var Jesus fullstendig idiot? Eller var vi virkelig verdt å dø for? Det gir meg en forståelse av hvor lite livet er verdt uten Ham som døde for å redde meg. Trenger jeg å bli reddet? Når jeg tenker hvor lett fri vilje kan lede oss ut i kaos, men at vi likevel har en Gud som opprettholder alt, og som ønsker å redde oss fra all elendighet og død. Ja, jeg tror vi trenger å bli reddet.
Om kirken. Kirken er oss, selve legemet, der Kristus er hodet og vi er kroppen. Om vintreet der vi er grenene og Han er vintreet. At vi er i Gud, samtidig med at han er i oss, innebærer at vi skal bære frukten, mens han sørger for veksten. Å bli reddet gir et nytt liv. Spør noen som har vært ute for en nestenulykke og blitt reddet, hvor mye mer de setter pris på livet. Det burde vi som kristne også, men enda viktigere er takknemligheten for ham som reddet oss. Kan jeg leve et bra liv uten Jesus? Jeg er ikke i tvil. Kan jeg leve et bra liv med Jesus? Fortsatt ikke i tvil, men det livet koster meg mye mer i form av å måtte følge en som verdsetter mennesker mer enn materialistiske goder. Samtidig som jeg har en verden og dens hersker imot meg. Hva får vi igjen for det? Evig liv.
Om hverdagen. Hva har det å si for hverdagen min? Jeg vil fortsatt leve i denne verden, men som et menneske i Kristus lever jeg ikke lenger av denne verden. Min adresse er Himmelen. Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da miste? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da gi som er noe verdt utenom frukten som Gud har latt vokse gjennom meg? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg i dag gjøre som ikke er til Guds ære. Ingenting. Våre liv er til ære for ham, fordi Han ga oss verdi. Uten Ham er vi verdiløse. Som tomflasker uten pantemerke.
posted by Leif Inge at
11:42 a.m.
1 Comments:
Fusst å fremst gratla me bloggg....ÅSSÅ Gurimalla, kor tar du d frå??? Futti dettan her va jo JUUUBE greie, eg tror nesten at eg må venta me å lesa d te eian aen gong, for nå e eg bare så vidt vågen....Hmm...Jaja nå e d nesten Impuls...
By
Cathrin, at 12:43 a.m.
Legg inn en kommentar
<< Home