Konsekvensen av en relasjon med Gud..

Det er lett å falle. Altfor lett. Denne uka ble bare rar, en kveld ga jeg videre en utfordring over en pizza, den neste må jeg bite i den samme utfordringen selv. En kveld kan jeg snakke lenge om hvor store Guds tanker er for våre liv, hvor mye det koster, men også hvor mye det er verdt det. Kvelden etter får jeg se resultater av en snar suksess i form av en drømmeleilighet.

Så faller jeg i samme grøft selv. Plutselig går tankene på hvordan jeg kan tjene mer penger og skape min egen lykke fortest mulig. Så begynner kompromissene å dukke opp, hvordan få maks ut av livet i verdens øyne, samtidig som jeg er med på det Gud gjør.

Heldigvis har jeg en kone som kan lede meg inn i troens tanker. Igjen..

Min første opplevelse som gjenfødt for nesten ni år siden var at jeg var en del av noe. Jeg visste bare ikke hva. Og inntrykket fra den perioden var at alt handlet om tilgivelse fra syndene. Guds plan med mitt liv var å være frelst. Hva jeg gjorde med livet ellers hadde egentlig ikke så mye med Gud å gjøre i det hele tatt, og jeg lærte ikke verken at det var mulig å få noe konkret ledelse for livet eller hvordan jeg skulle få det. Bare at bibelen var løsningen – med den ”rette” innpakningen selvfølgelig.

Mitt kristenliv handlet om valg. Om hva jeg kunne gjøre og ikke kunne gjøre – delvis bibelsk og delvis som en rest av en utdatert kristen kultur.

Så kom jeg inn i et miljø der jeg fikk oppleve et massivt trykk fra de som sa at det var mulig å få en tydelig ledelse fra Gud. Og jeg ville i grunnen ha det selv. Jeg visste bare ikke hvordan, og enda mindre hvorfor. Men det endret i det minste teologien min, men ikke livet mitt. Jo mer jeg hørte, jo bedre ble jeg til å fortelle det videre.

Jeg ble en teoretiker, og en mellommann. Guds ledelse var teori. Mine ambisjoner, karriereplaner og jakten på suksess var fortsatt intakte. Til og med når jeg ble ungdomsleder var det mer jakten på suksess som var drivkraften enn det å se folk frelst.

Jeg ble min egen fange. Samtidig som jeg hungret etter mer, nektet jeg meg selv mat. Jeg holdt meg til det trygge, den verden jeg kjente, den verden jeg påvirket. Innestengt. Jeg ble min egen fiende, og samtidig som jeg kritiserte den forrige generasjon for sine kjedelige Gudstjenester, så åpnet jeg ikke mer for Gud i mitt eget liv engang. Og selv om folk ble frelst, kunne jeg ikke føre dem nærmere Jesus, utenom i teorien.

Jeg skulle tale, og disippelskap var temaet, en lørdag våren 03. Hvor mye den kvelden skulle bety hadde jeg aldri kunnet forestille meg engang. Jeg hadde bedt om hjelp til forberedelsen av min medleder og kamerat, men etter en stund ble det alvorlig der vi satt i bønnerommet. Ordet han fikk fra Gud denne kvelden var at jeg ikke kunne ha denne undervisningen.

Jeg var ingen disippel. Jeg fulgte ikke etter Jesus.

Han kunne like gjerne slått meg i magen. Det kostet å høre det, og det kostet å innrømme det. Og det var det jeg gjorde. Jeg sa til de som var tilstede på møtet at jeg ikke kunne ha undervisningen den kvelden. Fortalte om hvordan jeg ikke hadde vært villig til å betale prisen ved å følge Jesus, men at jeg ville at det skulle endre seg. Og sa uten å ha tenkt gjennom det at jeg skulle ta et år på bibelskole fra høsten av, noe som jeg tidligere hadde nektet for at jeg trengte. Der og da skjønte jeg at jeg egentlig trengte det, men skjønte i grunnen ikke hvorfor.

Høsten 03 startet jeg på ACTA, med mer eller mindre friskt mot, og klar for å lære mer om veien videre. Det som etter hvert endret seg i tankesettet mitt var at Gud puttet meg ikke på ACTA for å lære mer om veien videre, men for å lære meg om hvor veien starter. Som et kompass; uten et festepunkt i midten vil nålen bare flyte tilfeldig. Gud har utrolig mange tanker om meg, og for meg, men han er uansett sentrum for livet mitt. Og det er der det begynner.

Flere ganger dette året måtte jeg svelge stoltheten. Jobbe med og akseptere fortiden min. Lære meg å stole på Gud og mine medmennesker. Legge ned planer, ambisjoner og drømmer for Gud. Leve i det Gud har for meg. Særlig en setning ble hengende med meg dette året, hentet fra kolosserbrevet når Paulus snakker om sitt oppdrag som forvalter av Guds hemmeligheter – ”Å fullføre Guds Ord”. Det var dette jeg ville, og ikke bare i teorien.

Så begynte jeg å skjønne. Mitt kristenliv handler ikke om de valg jeg tar, men om en relasjon med Gud – og den konsekvensen det har.

Hele tiden har jeg løpt og løpt for å lykkes, før jeg plutselig skjønte at for å leve i det Gud har for meg, må jeg først bare være. Jeg kjenner meg som en forelsket nyfrelst noen ganger nå for tiden, og det er bare herlig. Og så blir jeg kjent med hva Gud vil. Som sagt i begynnelsen av denne teksten, det er ikke lett, og det strider mot verdens fornuft og grenser.

Men jeg tror det er verdt det.

Gud beviste for oss med sin kjærlighet for et par tusen år siden hvor langt han var villig til å gå for å vise oss hvor mye det var verdt det. Og hver gang jeg er i tvil om hvor Gud leder meg, så minner jeg meg selv om nettopp det, for å forstå at Gud vil meg og mine medmennesker kun det beste.

Så for å sitere Stig fra hans blog; ”Hvis Gud har en plan med mitt liv ønsker han at jeg skal vite det. Han er ikke nølende med å fortelle meg det eller tilbakeholden med nødvendig informasjon i tilfelle jeg ikke strekker til. Tvert imot, han er aktiv i å forsøke å få min oppmerksomhet.”

Og til slutt for å sitere Jesus i Joh 15: " Bli i meg, så blir jeg i dere. … Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. … Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! … Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. …”