Så lenge budskapet om Kristus blir forkynt..

Fil 1:17-18 De andre forkynner Kristus for å hevde seg og ikke med ærlige motiver, i den tro at de kan gjøre mitt fangenskap tyngre å bære. Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det nå skjer med baktanker eller i oppriktighet. Det gleder jeg meg over, og jeg vil fortsette å gjøre det.

Samme vers – hentet fra oversettelsen “The Message”
The others, now that I’m out of the picture, are merely greedy, hoping to get something out of it for themselves. Their motives are bad. They see me as their competition, and so worse it goes for me, the better – they think – for them.
So how am I to respond? I’ve decided that I really don’t care about their motives, whether mixed, bad, or indifferent. Every time one of them opens his mouth, Christ is proclaimed, so I just cheer them on.

Hørte jeg “all kritikk er god kritikk”? Er også dette bibelsk? Jeg ser for meg Paulus der han sitter og ler av dem, humrer lett i lag med Gud, og faktisk gleder seg over det som skjer – selv på denne måten! Dette verset er likevel ikke i forsvar for galne motiver eller løgn i forkynnelsen – men at forkynnelsen om Kristus overgår motivet for å forkynne. Hvorfor skriver jeg da en tekst om dette? Jeg går for all del ikke inn i forsvaret for liberal teologi eller løgn i forkynnelsen. Jeg driver ikke med politikk. Men er det slik at det er noen som forkynner der ute av andre motiv enn å få folk nærmere Jesus – uten å få noe igjen for det? (Utenom evt. lønn til ansatte da) Vel, jeg tror faktisk det er det – i alle miljøer og alle aldre.

Som ung leirleder var noe av dette med å være på leir å ta nye oppgaver. Noen ganger tok jeg utfordringer fordi jeg ville vise meg frem – jeg var noe – og jeg kunne noe. Og jeg husker spesielt noen av de første talene – hvor kult det var å komme med nye poeng, nye drama – eller å få tilbakemeldinger. Hvor kjekt det var når deltakerne klappet for meg etterpå. Samtidig var det noen rundt meg som reagerte – spesielt på klappingen. Og senest for noen uker siden hørte jeg fra en som ble kvalm av folk som klappet for forkynneren – han fortjente jo ikke klapping. Jeg er enig. Han fortjente ikke klapping til egen ære. Men snakker ikke bibelen om at vi er kalt til å oppmuntre hverandre – selv om æren tilhører Gud? Klapping er faktisk en måte å sette pris på noen på, men det finnes selvfølgelig andre mer timelige måter å oppmuntre på. En annen ting er de forkynnerne som trekker andre forkynnere i tvil – spesielt på tvers av menigheter og organisasjoner – og jeg vil påstå at de havner også lett i Paulus tanker om motiver på feil spor.

Så hvor vil jeg? Det er kult å se på fokuset til Paulus – forkynnelsen om Kristus er viktigst - samme hva motivet måtte være! Også om motivet måtte være for å skade ham selv. Her er det mange ting vi kan trekke ut som utfordrende for vår holdning både som forkynnere og lyttere. Det første er vår holdning overfor de som holder andakt for første gang – som kan ha mange motiver – alt fra å vise seg frem, å få til noe, eller faktisk ikke klarer å la være å snakke om det de har sett og hørt. Hvem er vi til å trekke i tvil motivet deres? Paulus snakker om å heie dem frem – oppmuntre, rose, glede oss sammen med dem. Ikke drepe hele selvtilliten deres med å kommentere en liten feil som ble gjort – eller sagt – så lenge Kristus blir forkynt. Tror spesielt noen av oss som har vært lenge i bransjen er flinke til å kaste den første stein.

Det andre er de virkelige populære forkynnerne, som vi skryter av, klapper for, refererer fra, og bare digger å høre på. Som vi er villige til å reise langt eller betale mye for å høre. Det tar nesten pusten fra de som forkynner uten å oppleve det samme. Og det er nesten slik at vi får lyst til å spekulere i motivene deres også – tar de æren selv, gjør de det for egen popularitet, for pengene – men faktisk skal vi ikke bry oss - så lenge Kristus blir forkynt!

Det siste er den verste for min egen del. Folk som trekker i andre i tvil – og dømmer dem. Av og til lurer jeg på hva motivet er – er det i misunnelse, frykt, trangsynthet, selvhevdelse – at noen skal stadig trekke andre personer, menigheter eller organisasjoner i tvil? Kanskje spesielt deres måter å gjøre ting på. Her har jeg kastet steiner selv - og jeg lurer litt på motivet mitt også. Samtidig overgår forkynnelsen om Kristus også dette.

Jesus og Paulus snakker en del om å ikke dømme, og at enhver skal tenke over hvordan en lever selv før en drar i tvil andre. Tenk på Jesu holdning (bjelken i ditt eget øye) eller les Paulus sitt brev til romerne (spes kap 2 og 14-15).

For oss som forkynner handler det om å tenke over sitt eget motiv, sine egne holdninger og teologi – og fremfor alt søke Gud. Vi er ikke kalt til verken å selge eller forsvare Jesus eller kristendom – men å vitne om Ham.

Hva er da vår oppgave som lytter til disse mange som taler om Kristus? Vi skal glede oss over dem! Vi skal heie dem fram, også kalt å formane dem. Be for dem, og støtte dem, oppmuntre og glede oss i lag med dem. Anerkjenne dem, være gjestfri og rause. Vi skal også hjelpe med evaluering, rettledning og utrustning. Og ikke bry oss om motivene deres - så lenge budskapet om Kristus blir forkynt.