Sommerferie..

Sommerferie er virkelig tørketid. Nå som målet var å bruke mer kvalitetstid med Gud, fordi jeg kunne, fordi jeg hadde tid. Men den gang ei. Jeg har ferie fra tjenesten. Mens så ble det så lett ferie fra Gud samtidig.

Hjelp!

Det verste er at når jeg kommer på det, når jeg setter av tid - eller prøver hvert fall, så er det så utrolig vanskelig. Akkurat som om hjernen var i et helt annet gir, et gir som forteller meg at Gud er stress, og at nå fortjener jeg å slappe av. Ikke bra. Av hele mitt hjerte så ønsker jeg ikke å ha et forhold til Gud som en far som stresser meg, som gjør at jeg får dårlig samvittighet av å slappe av, som får meg til å flykte når jeg har fri.

Eller kanskje det verste er at jeg rett og slett ikke finner noe lyst til og gjør noe, eller motivasjon til å sette av tid.

Kanskje jeg trengte ferie?

Hvordan prioriterer du Jesus i en stresset periode? Temaet er så utforsket og så utprøvd at jeg har glemt – hvordan prioritere Jesus i en veldig avslappet periode? Jeg husker det ikke lenger. Jeg har ikke hatt så lang ferie siden jeg var 13 år, og hver sommer har vært full av leir og festival i tillegg til sommerjobb – det har vært så mye fra det ene til det andre at det har ikke vært et problem. Denne sommeren er ikke unik – forskjellen er bare at jeg har fri i mellom – ingen sommerjobb. Og selv om jeg sårt trengte å få slappet av, så glemmer jeg Gud.

Jeg avtalte med en kamerat før sommerferien at vi skulle sende en melding til hverandre sånn av og til og spør hvordan det står til med Gud og sånn. Ingen av oss har sendt, mye fordi jeg har glemt det, men også fordi at hver gang jeg kommer på at jeg ikke har sendt – så kommer jeg også på at jeg ikke har fått brukt tid med Gud. Men det hjelper uansett, selv om det ikke blir sendt noen meldinger.

En annen ting er at jeg har ikke dårlig samvittighet. Ikke i det hele tatt. Jeg tror ikke jeg skulle hatt det heller, men jeg føler meg tom likevel. Etter perioder der jeg har vært kjempegira og sliten om en annen, men likevel klart å sette øynene på Gud, så er det rart å føle seg tom. Det er som en stor lengsel i meg uten at jeg vet noe i hele tatt om hva jeg lengter etter. Men det får meg til å tenke. For jeg lengter etter mer av Gud, og jeg vet ganske nøyaktig hva som må til, men det er som et stoppskilt i meg hindrer meg i å tenke på det, drømme om det, gripe etter det.

Kanskje jeg trengte ferie?

Høsten ligger foran, og mye arbeid, mange, mange gleder, men kanskje også noen sorger. Kanskje jeg frykter hva som kommer, kanskje jeg ikke er klar for å jobbe mer, sette enda mer fokus, bli enda mer avhengig av at Gud griper inn? Kanskje det er det er denne frykten som hindrer meg fra å bruke tid meg Gud.

Hjelp!

Jeg tror det er en kombinasjon av det som ligger bak, og av det som ligger foran. Og jeg har fått et større pusterom nå i sommer. Og det utfordrer meg så utrolig mye på å bruke mer tid med Gud på fritiden, å lære meg enda bedre å kunne slappe av med Gud. Gud er ikke jobb. Jeg skal ikke frykte noe, og jeg skal slippe å føle meg tom. Gud er min Far. Gud vil meg kun det beste. Gud vil at jeg skal slappe av. (Hvorfor tror du ellers han skapte sommeren?) Og han vil gjerne slappe av med meg. Jeg skal få nyte ferien fullt ut, og hvorfor ikke dra frem bibelen når jeg ligger og sløver?