Men Mester, hvor skal vi gå..?

På et samlivskurs vi var på tidligere i år ble det fortalt om et intervju med en engelsk mann som hadde vært gift veldig lenge. Mannen hadde fått spørsmålet "har du noengang vurdert skilsmisse?", og mannen måtte tenke seg litt om før han svarte "nei, jeg har nok ikke det, men jeg har vurdert mord!"

Det er en rar periode vi går gjennom i menigheten for tiden. Presten har sluttet, barne- og familiearbeideren har sluttet, det er ikke noe mer ungdomsarbeid enn at det fins på arket. Ingen kaller det en konflikt, og det er det nok heller ikke, men noe er det. Og til og med vi har vurdert å slutte, og det mange ganger, hvertfall mentalt. Men hvor skulle vi gått? Det er nok lettere å vurdere mord..

Rart å ha mange, mange tanker på hvordan være kirke, og samtidig være så opptatt av hva vi faktisk gjør - og ikke gjør. Jeg vil menigheten det beste, og jeg tror nok menigheten vil meg det beste også, men hvorfor velger de meg da inn i styret? Kjenner nok mest på lysten til å stoppe opp, legge alt dødt, og så bruke god tid fremover i Guds nærhet - helt til vi får klarsignal om å gå igjen - med ny kraft, nytt fokus og ikke minst en ny retning. Mord hadde nok vært det enkleste..

Men som i et ekteskap, mord ville nok gitt flere utfordringer enn å jobbe seg gjennom problemene. (Forhåpentligvis) Men Gud - hva vil du? Hvor er vi? Hvor skal vi gå? Hva skal vi be om?

Det fins ingen enkelt lettfattelig løsning på dette, heller er ikke bakgrunnen lite komplisert. Det eneste som gjenstår tror jeg, er at vi som menighet omvender oss og søker et fornyet sinn, og tar fatt på veien videre i tro. At vi som styre ber om både visdom og ledelse - og at vi våger både å legge bak oss - og gå videre. Vi er en menighet med en historie, med en kultur og med en erfaring - og disse tre styrer oss i altfor stor grad. Det er på tide å gi regien til Gud, og la Han forandre og bruke både vår historie, vår kultur og også våre erfaringer. Vi er en mangfoldig menighet, og det er på tide å snakke sammen, drømme sammen, og ta fatt på vårt oppdrag sammen.

Menigheten er min familie, og jeg vil så gjerne ta et ansvar for å stille opp når det trengs, for å være tilstede gjennom gode og onde tider, og ikke minst ha kjærlighet til dem.

Gud, ta våre frustrasjoner, ta våre bekymringer, og gi oss nytt håp, nytt mot, velsign oss og beskytt oss, og lær oss om hvem vi er og hvor vi skal!