En evighet med og uten..

Rart å være syk. Jeg har det slik at jeg vil, men får det ikke til. Spesielt når jeg skal tenke. Tankene normaliserer seg, og de dype greiene flater ut for en periode. Jeg har hørt de som sier at det er deilig å få tid for seg selv når de syke. Det er ikke sånn for meg. Jeg får bare et enda større behov for å være med andre mennesker. Til tross for at kroppen begynner å streike. Og jeg gir meg ikke, slik at planer skal på død og liv gjennomføres. Å være syk er ikke normalt, det er ikke meningen at jeg skal være syk. Allerede, men ennå ikke.

En dag skal jeg aldri mer være syk. Den dagen kommer jeg sikkert til å få langt mye mer å tenke på, så jeg kan likeså godt takke Gud allerede for at han har tatt mine sykdommer på seg. En evighet uten å være forkjølt eller bli rammet av influensa. Skal bli herlig. Veldig herlig!!

Det er utfordrende å være konfirmantlærer, for samtidig som jeg stoler på at gud vil åpenbare seg i løpet av konfirmanttiden, så hadde det faktisk vært greiere og hatt hele greia på boks og dratt fram hver konfirmanttime. Likevel heldigvis ikke. Men det krever tro. Jeg har som mål å gi dem anledningen til å bli kjent med en levende Gud, og ikke hvordan kirken tenker og gjør sine ting på. Jeg blir faktisk irritert når noen på død og liv skal integrere konfirmantene inn i en kristen kultur, uten å ta deres meninger, mål og behov på alvor. Det er Gud som kan gjøre en forandring i livene til disse konfirmantene, ikke måten vi driver kirken på (da tenker jeg bygg og virksomhet).

Selv ble jeg først kjent med Jesus gjennom andre kristne før jeg ble kjent med Jesus selv. Jeg tror at det er fellesskapets styrke, vi skal skinne gjennom av Jesus. Og da er det også slik at Gud bruker kirken til å bety en forandring i folks liv, ikke hvordan vi gjør våre Gudstjenester og andre aktiviteter, men hvordan vi lever ute blant mennesker samtidig som vi har en relasjon med Gud. Jeg kan og vil bety en forskjell for folks liv!! Kanskje jeg kan få mine konfirmanter til å tenke slik også.

Hva er Guds tanker for Oltedal? Jeg har et fascinerende bilde fra filmen ”Independence day” der han professoren med hippie-hår uttaler at ”de siste ukene har vært spennende, fordi masse småting har begynt å blinke i romskipet”, mens den amerikanske presidenten er mer opptatt av ”folk dør der ute”. Jeg tenker sånn for Oltedal, fordi jeg syns det er spennende når noen blir med som ledere på Yngres, og noen opplever lovsangen på Impuls som meget bra, og en konfirmant som vil starte KRIK. Det er kjempespennende!! Men folk dør der ute. Det gir meg en brann for å fortsette, og fortsatt be Gud om å bryte gjennom i Oltedal. Det gir meg en tørst for mer av Gud. Jeg vil se folk frelst i Oltedal! Uansett hvor bra eller dårlig vi måtte gjøre våre aktiviteter.

Vi leter etter nøkler. Nøkler som kan skape liv og vekst. Nøkler som kan bringe folk til frelse. Hva er Guds ferdiglagte gjerninger for oss? Vi står i gjeld til dem som ikke har tatt imot Jesus, og vi skal bruke hele livet vårt på å betale ned på den gjelden. Og jeg håper det fortsatt er lenge til Jesus kommer igjen, fordi jeg vil ha med flest mulig hjem.

En dag skal jeg stå framfor Gud, og da håper jeg han vil være stolt av meg!

En evighet i herlighet. Hvem kan la vær å glede seg?