Noen gamle tanker..

Jeg fant en gammel greie på dataen, og tror jeg er så frekk at jeg limer denne også inn i bloggen. Kanskje det er lett å se jeg er noe overfladisk for tre år siden når jeg skrev dette, men samtidig begeistret og troende. (Og også en smule påvirket av Tryggheim)

”Andakt, skrevet 24.11.01

Jeg hørte engang en på en evangelist som hadde fartet rundt i Kina en stund. Der hadde han snappet opp en historie som sammenlignet Kon-Fu-Tse (kinesisk vismann og tenker) med Jesus. Det handlet om en som hadde vært så uheldig å falle ned i en gjørmegrav og var stadig synkende, og ville omkomme om ikke noen reddet ham. Da kom først Kon-Fu-Tse forbi, han stod oppfor graven og begynte å snakke til mannen. Og han forklarte mannen dypt og grundig på hvorfor han hadde havnet i denne graven, og ga ham en masse råd på hvordan han skulle holde seg i live lengst mulig. Så gikk han videre. Så kom Jesus forbi, og han spurte om mannen trengte hjelp, da mannen svarte ja, hoppet han umiddelbart uti til ham. Deretter for han under mannen og dyttet ham opp på land mens han selv sank og døde.

Dette er det jeg vil kalle en klisjé – en historie som forteller om hvordan Jesus redder mennesker. Men det er noen få ting jeg legger merke til – du får et valg – vil du ha hjelp eller ikke. Det er mulig å prøve å redde seg på egenhånd, men vil det lykkes, neppe, men det er ikke så mange som ser det. Jesus setter ingen krav for å gi denne hjelpen – han sier ikke du må be og lese i bibelen – så skal jeg redde deg. Kon-Fu-Tse er mer som verden er i dag – vi har mange løsninger på allslags problemer – og når det gjelder livet etter døden – kan vi tro hva vi vil om hva som skjer når vi dør. I mange religioner må du gjøre både det ene og det andre for å bli frelst, reddet – faste, bønn, husalter, pilegrimsreise, trosbekjennelser, ofring, å leve i sølibat eller fattigdom, pine seg selv, dø på slagmarken osv. Jeg kunne hatt en lang liste over ting du måtte gjort både som muslim og buddhist for å bli frelst. Men Jesus er den eneste som gjør det uten betingelser, ingen krav.

En annen ting jeg legger merke til var at Jesus ofret seg for å redde mannen. Ut fra bibelen vet vi at han gjorde det av ren kjærlighet, men hvis jeg var så glad i en person, ville ikke jeg gjort det samme? Om jeg visste at jeg kunne redde mange mennesker fra å gå under, hadde ikke jeg også gått på korset? Det er ingenting ekstra med det – bare en fantastisk historie. Men så kommer det fantastiske – Jesus stod opp igjen fra de døde. Uten det ville forsøket med å redde menneskene vært forgjeves. Men døden kunne ikke holde på Jesus fordi han hadde ikke gjort noe galt for å havne i gjørmegraven – dermed åpnet han veien inn til himmelen igjen.

Så kommer det en ting – for å bli reddet – må vi vite hva vi skal bli reddet fra og hvorfor og hvor vi skal bli reddet til. Vi må erkjenne at vi er i en gjørmegrav – dvs vi må erkjenne at vi gjør eller har gjort noe galt imot Gud. Her er det noen som alltid reagerer; ”alltid må de kristne snakke om synd”. Vel, jeg kan dessverre ikke pynte på det. I begynnelsen ble det skapt to mennesker, Adam og Eva, og de fikk bo på den mest fantastiske plass, uten sorg og misnøye og i fred med dyrene, kalt Edens Hage, eller Paradis, der Gud ga dem mat og kjærlighet, et virkelig paradis. Men det var en svakhet – en falt engel – djevelen – sneik seg inn i hagen og fristet menneskene til gå mot det Gud hadde sagt – de åt av et eple og fikk kjennskap til det onde i verden. Gud er hellig, dvs han kan ikke leve i nærheten av synd, og ble nødt til å kaste menneskene ut av hagen. Ikke fordi han hadde lyst, men fordi menneskene ikke kunne leve med ham lenger. Menneskene måtte for første gang finne mat selv, og de begynte også å gjøre galne ting. Dette har fortsatt til den dag i dag. Oki – vi vil bli reddet fra det galne vi gjør. Hvorfor? Fordi bibelen sier noe om at vi skal få vende tilbake til denne hagen, dette paradis. I begynnelsen av bibelen står det at Gud skapte himmel og jord, og i slutten av bibelen står det at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord. Og atter en gang kan vi få leve med ham, uten sorg og misnøye, og dessuten med Gud – og det faktisk for alltid.

Hva skjer om vi ikke havner tilbake i hagen? I slutten skal dommedag komme og Gud skal dømme menneskene etter deres synder og de skal sendes til evig fortapelse om de har begått så mye som en. Evig fortapelse er også kalt Helvete, men jeg liker ikke det ordet. Bibelen beskriver den plassen som en plass der Gud ikke er, altså under Guds vrede. Og hvis Gud står for det gode; kjærlighet, glede, trøst, omsorg, humor osv, så må den andre plassen være en plass uten disse tingene. Bare vondt og i all evighet. Men Gud er for glad i menneskene til at de skulle havne på en så vond plass – derfor sendte han Jesus for å redde menneskene, men du er nødt til å tro på det.

Som jeg begynte; du må erkjenne at du gjør eller har gjort noe galt imot Gud. En liten løgn på et helt liv, og du vil ikke få komme inn i himmelen. Dessuten må du møte Jesus og si ja til hans redningsplan. Det kan virke helt tåpelig – og du kan tvile på om planen hans virker, men det er som vaskepulver, uansett kor sterkt du tror det virker eller kor mye du tviler på at det ikke virker – bare du bruker det - så virker det likt uansett. Så bare du innrømmer at Jesus kan redde deg og du er obs på hva han skal redde deg fra så er du reddet – dermed kan du tro så sterkt du vil eller tvile så mye du vil – du er reddet uansett. Men troen må ha en retning – mot Jesus.

Hva skal eg da tro på? I bibelen står det at om du bekjenne at Jesus er Herre, og tror at han døde for deg og stod opp igjen skal du bli reddet. Dette er både den lette og den vanskelige delen. Fordi; Hvordan vet jeg om jeg tror? Det er og blir en sak mellom deg og Gud – men det er som å bli kjent med en ny kamerat, og vite at det er en der for deg, en som har gitt sitt liv for at du skal få leve.

Konklusjonen er at Jesus er gratis. Men så kommer det vanskelige i kristendommen: Jesus koster alt. Det er som et ekteskap; når du skal gifte deg med ditt livs kjærlighet, setter dere ikke opp en liste over alt som må til for at vi skal gifte oss. Han må vaske bilen hver måned, støvsuge hver fredag, snakke om problemer, mens Hun må ta økonomien, oppvasken 2 ganger i uka osv. Nei det er ikke sånn, ekteskapet er kun pga kjærlighet, ingen krav. Slik er det også med Jesus, han stiller ingen krav for å redde deg. Men i ekteskapet er det mange forventninger, fordi han forventer kanskje at hun skal ta oppvasken, og hun forventer at han skal snakke om problemer osv. Slik er det også som kristen, Jesus forventer faktisk at vi blir kjent med ham, at vi ber til ham, leser i bibelen, gjør færre galne ting, forteller andre om ham osv. Men det er ingen krav, bare forventninger. Og Jesus er ingen diktator som Herre, men han har levd et liv som menneske og vet om feller og farer og ønsker å advare deg. Og dermed kan det føles som et forventningspress av og til, at det er ting i livet som du føler ”du ikke får lov til, og ting du må gjøre”, men det er kun for å skåne deg for djevelens feller og snarer. Dessuten vil Gud forberede oss på evigheten, et evig liv i kjærlighet, og ønsker å fylle oss med sin kjærlighet fra den dagen du velger å følge ham. Men samtidig som du får en ny Herre over livet ditt, får du også en bror. En bror som er et forbilde og en rådgiver, men som også vil hjelpe til med tunge ting, og lytte på deg om du vil dele problemer og gleder med noen. Også en bror du kan bli sint på om du er frustrert. En bror som tilgir deg dine feiltrinn og ønsker å vise deg hvordan du kan unngå dem. En bror som oppfordrer til å leve et ærlig liv, som deg selv. Jesus ønsker ikke å tråkke på deg, eller misbruke livet ditt, han vil ikke trenge seg på, men han vil gjerne bli en del av livet ditt, og fylle deg. Kan han stille forventninger til deg, kan også du stille forventninger til ham, og du kan spør ham om å hjelpe til i livet, gi deg gleder, og velsigne deg og gi deg gode ting. Du kan stille forventninger om at han skal være der for deg og bære deg der det blir for vanskelig å gå selv.

Han vil fylle deg med den Hellige Ånd som er som en lykt i livet – som lyser opp veien og hjelper deg fram. Husk at et ekteskap med Jesus er et ekteskap der han aldri vil svikte og aldri vil skilles fra deg. Jeg sier ikke at livet er enklere med Jesus, men jeg kan love deg et evig godt liv og venn som vil gråte og le med deg. Gud har en plan med ditt liv, han ønsker å være der for deg og bruke deg. Gud skapte deg, og elsker deg fordi du ble et så bra skaperverk som du ble, og hvem vet vel bedre hva som er godt for deg og hva du kan gjøre enn han som skapte deg.

Det er kun en måte å finne ut om en sjokolade smaker godt eller ikke og det er å smake på den. Du vet ikke hva det er å være kristen før du har prøvd det – og husk det er bedre å tro og ta feil enn å ikke tro og så ta feil.

Til Guds Ære”

Meningen med livet..

Hva er meningen med livet? Hva vil det si å lykkes? Hvis jeg kan få lov å sitere Thomas Rake "Lykkes vi i livet med å ha en god jobb, fint hus, bil og vellykket familie? Hva er det vi holder på med? Jeg vil noe mer! Jeg vil bety en forskjell for mennesker, jeg vil bruke livet mitt på å realisere dette. Hus og bil er jo kjekt å drømme om, men sammenliknet med Jesus er det ingenting. Jeg vil noe mer!! Jeg drømmer om noe mer..."

Hva skjer i følge med Jesus?
Hva ser vi i bibelen? Fra skapelsen, storflommen, de ti landeplager, sivsjøen delt, manna i ørkenen, Gud som går med israel, en Gud som sender sin sønn for å dø for oss, folk ser store under – 5000 mettet. Helbredelser, blinde ser, døve hører og lamme går. Folk som blir satt fri fra synd, fra demoner. Folk som sitter i fengsel og lovsynger, til og med etter de har blitt pisket. Folk som taler i alle slags tunger, slik at det først virker som de er fulle – men som fører til 3000 døpte på en dag! Folk som gir avkall på sine materielle goder for de vet det himmelske håp er så mye mer verdt!!
Jeg vil ha dette!!
Jeg vil ikke ha en kristen koseklubb der vi inviterer Jesus med på laget, men jeg vil følge Jesus i det han vil gjøre!!

En menighet er ikke et samlingspunkt, men en menighet er summen av mennesker som velger å gå på det Gud har for dem. Gud har lovt oss store ting i det vi står sammen om, ja faktisk kan Gud gjøre større ting i en menighet enn vi kan håpe eller tro på! Han kan faktisk gjøre større ting i ditt liv enn du noen gang kan drømme om!!! Ingenting er umulig for den som tror!! Ingenting!!

Hvor begynner vi – Gud har en hensikt med ditt liv!

Lignelsen om såmannen interesserer meg mer og mer. Den er tidløs så lenge tiden går (og så lenge landbruk fortsatt eksisterer), for selv om kulturen forandrer seg, vil mennesket alltid relatere til denne lignelsen. Både dens overfladiske, men også dens dype og skremmende hemmeligheter. Skremmende fordi den forteller meg mye om livet som har tatt meg tid og vil ta meg tid å oppdage. Og samtidig bærer den en av Guds hensikter for oss, om vekst, og frihet til vekst.

Matt 13: "Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg nede ved sjøen. 2 Det samlet seg så mye folk om ham at han måtte gå i en båt og sitte i den, mens mengden stod inne på stranden. 3 Og han talte lenge til dem i lignelser og sa:
«En mann gikk ut for å så. 4 Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og tok det. 5 Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt snart opp, fordi jordlaget var tynt. 6 Men da solen steg, ble det avsvidd og visnet fordi det ikke hadde fått slå rot. 7 Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp og kvalte det. 8 Men noe falt i god jord og bar frukt: hundre foll, seksti foll, tretti foll. 9 Den som har ører, hør!»

18 «Så hør nå hvordan lignelsen om såmannen skal tydes: 19 Alltid når noen hører ordet om riket, og han ikke skjønner det, kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet. Dette er den som ble sådd ved veien. 20 Den som ble sådd på steingrunn, er en som straks tar imot ordet med glede når han hører det. 21 Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra. 22 Den som ble sådd blant tornebusker, er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt. 23 Men den som ble sådd i den gode jord, er en som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt: hundre foll, seksti foll eller tretti foll.» "

Det faller på veien, og fuglene spiser det. Den onde kommer og røver det som er i hjertet. Dette er overflaten. Er den skremmende? Kanskje. Hva er dette bilde på i dag? Vi kan jo tolke det åndelig og se for oss de som hører Guds ord, men som lar djevelen ta det. Jeg vil tenke mer konkret. Når har vi minst tid til å ta imot Guds ord, ikke høre det, men ta imot det? Når vi er opptatt. På leir er det lett å henge seg opp i aktiviteter, i kvalitetssikring og kvantitet, vi gir oss ikke tid til å ta imot Guds ord. Vi lar det vente til vi har mer tid. Faren er når den tanken blir hengende ved oss inn i dagliglivet, når vi blir så opptatt med aktiviteter at vi glemmer å ta imot. Vi brenner opp, vi ønsker så å lykkes at vi springer fra Gud, med menighet, med leir, med livet. Vi lar fuglene spise det opp, det går så fort at det ikke får festet seg, og vi lar faktisk ikke frøene få en anledning en gang. Djevelen vinner. Lever vi for hektisk til å ta imot Guds ord, kan vi heller ikke bære frukt.

Det faller på steingrunn, spirer fort, men dør i solen. Tar imot, men faller fra i motgang. Skremmende? Steingrunnen er interessant, for hva er egentlig disse steinene? Hva får oss til å falle så fort i fra? Det må da være disse steinene som hindrer oss fra å være god jord? Jeg tenker steiner som det som vi ikke gir Gud. Gud eier oss, også våre problemer, vår synd og skam, vår fortid, vår bitterhet. Hvilke steiner er det vi holder så fast på, som vi ikke lar Gud få tatt hånd om, og få pløyet og plukket ut? Om vi tar imot ordet med glede, og lar det vokse på overflaten, men aldri lar Gud få sjanse til å ordne opp i dypet vårt, vil vi da finne ut om Gud er verdt å holde fast på når motstanden øker? Om det skulle bli kjedelig? Å leve på overflaten av kristendommen, er å ta imot ordet, men ikke la det gjøre noe med oss. Å gå i en menighet, uten å være en del av den. Å være hjemme hos Gud, mens koffertene med problemene, bitterheten, skammen er pakket og du er klar til å reise. Tør du virkelig stjele fra Gud? Lever vi uten å la Gud få jobbe med oss, kan vi heller ikke bære frukt.

Det faller blant tornebusker, som vokser fortere, og kveler det. Vi hører ordet, men lar våre bekymringer og rikdommens bedrag kvele det. Lar vi oss kvele? Kanskje er ugresset greit å ha der, det vokser fort og det er kanskje fint å se på også. Bekymringer har en tendens i å komme samlet, den ene med den andre. Det kan være skolen, venner, kjæreste, familie, tannlege, men mest frykten for å ikke lykkes, ikke passe inn, ikke overleve. Vi styres av magefølelsen, og samtidig skylder vi på oss selv. Guds ord blir bare setninger inn i den tomheten vi allerede kjenner på, og de dør ut. Bekymringene overtar livet. Rikdommens bedrag er nesten verre, siden rikdom er en av samfunnets idealer. Det er ikke et individualistisk ideal, men et kollektivt, vi skal være mest mulig like hverandre, men samtidig drar vi hverandre med inn i rikdommens bedrag. Materialistiske goder gjør oss lykkelige. Det forteller hvertfall reklamen oss. Og vi biter på. Vi skal lykkes, gjøre karriere, etablere oss godt, og tjene penger. Vi lar oss bedra til å tenke at vi må lykkes, holder fastere på det vi har og jakte etter stadig mer. Vi vil ha raske resultater, og går også snarveier for å komme fortest mulig frem. Guds ord blir fattig i forhold til hva vi kan skape selv, og vi skjønner ikke lenger hva rikdommer Gud har for oss. Vi vil ha vår lønn her og nå! Uten å brenne ned dette ugresset vil vi ikke skjønne og se hva Gud har for oss, og vi vil ikke kunne bære frukt.

Det faller i god jord, og bærer frukt. Vi vil gjerne bære frukt, men hva slags frukt er det snakk om? Gal 5:22-23 ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse.” og Ef 5:9 ”Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet.” Dette gir oss noen svar. Jeg tror at når vi tar imot Guds ord og det får bli til frukt i oss, så vil vi bli forandret. 2 Kor 3:12-18 ”Da vi altså eier et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen tok slutt. Men de ble forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakts bøker, og det blir ikke klart for dem at pakten er opphevet i Kristus. Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.”

Guds ord gir frukt, frukt gjør oss likere Jesus! Dette er noe Den Hellige Ånd gjør i oss!

Vi vil treffe våre venner, vår familie, våre skolekamerater, våre arbeidskollegaer igjen i himmelen. Hva kreves det? At Gud får forvandle oss – vi blir deres bibel! God jord er pløyd og tømt for ugress. Vi må la Gud jobbe med oss, ikke bare på overflaten, men i dypet. Vi må la Gud få ta del i vår fortid, vår bitterhet, våre bekymringer, våre problemer, vår avhengighet til det materielle, vårt liv. Gud lengter etter å velsigne oss med sine gaver, derfor må vi la oss vanne og gjødsles. Å stå den gode strid ut som Paulus sier det. Om å leve i Guds hensikter. Også når vi vokser opp risikerer vi å måtte bli beskjært. Få fjernet de greinene som kan hindre for frukten. Til slutt kommer frukten, av seg selv, som et resultat av et liv med Gud, og i hans plan. Kun Gud skaper veksten, og målet for en disippel vil alltid være å bære frukt. Og det eneste du kan ta med deg til himmelen er frukten, men det vil du også glede deg over i evighet.

Konsekvens
Salme 119:160 ”Summen av dine ord er sannhet”. Joh 8:31b-32 ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.”
Som tidligere fra 2 Kor – ”hvor Herrens Ånd er, der er frihet”

Gud vil sette deg fri til å motta mer fra ham. Fri fra et hektisk liv, fri fra det som ligger i dypet, fri fra bekymringer og jag etter materialistiske goder. Han lengter etter å få velsigne deg. La Ordet få en konsekvens inn i ditt liv, og gjennom ditt liv inn i andres!

Joh 15: "Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. 2 Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. 4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre. 6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner. 7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. 8 Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler.
9 Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! 10 Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen. 12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!"

Frihet til å leve i uforutsigbarhet..

Om livet. Livet er et sant kaos, nesten fullstendig uforutsigbart, og består av mange tusen variabler. Noen smarte mennesker har forsøkt å sette ord på noen av disse variablene som mer eller mindre setter oss i båser på hvem vi er og hva vi er. Den mest kjente variabelen må nesten være IQ-en, som til stadighet skal testes, måles og utfordres. Bestemmer den hvem vi er? Jeg vil verken tro eller fundere på det. Andre variabler kan bestemmes ut fra Jungianske tester som Brigg-Meyers testen – som viser deg hvor du henter energi fra, hvordan du oppfatter ting, hva du baserer dine avgjørelser på og hvordan du tar dine avgjørelser. Hvem har ikke hørt om Maslows behovspyramide? Eller sett på alle testene i ukemagasinene? Vi kjenner oss til stadighet igjen i ulike tester og sammenhenger, og synes at psykologene er forbasket gode til å sette ord på oss mennesker.

Om oss. Men tilbake til utgangspunktet. Et sant kaos. Vi består av så utrolig mye, og alt er fullstendig komplekst, og vi stiller nok oss alle spørsmålet en gang i blant; har jeg kontroll? Har noen kontroll? Går det an å ha kontroll? Alt er så fullstendig uforutsigbart. Sett fra vårt synspunkt kan det virke som noen ting skjer uansett; at jeg våkner i morgen er en selvfølge i dag; at jeg ikke kommer til å krasje i dag; at bankkortet ikke vil knekke, at doen ikke vil gå tett, og mye mer. Vi tar mye for gitt, og tar situasjonene etter hvert som de kommer. Vi har tilpasset oss uforutsigbarheten. Å bekymre seg er i 80-90% av situasjonene bortkastet, samtidig med å ikke bekymre seg er et privilegium de aller fleste ikke har.

Om Gud. Om noen hadde spurt Paulus hvem han var, ville han sagt ”et menneske i Kristus”. Han kunne sikkert sagt mye annet ut fra datidens mennesketenkning og ideer, og gitt en filosofisk analyse av seg selv. Samtidig visste han at det var bortkastet. Han visste at den ene setningen betydde hele forskjellen på hvem han var, den altomfattende variabelen. Klippen. Vi kristne kjenner godt teorien, men har vi tenkt gjennom det i praksis? Jeg er teologisk av meg, og kjenner og lever på teorien, men har ofte et problem med å forstå ting i praksis. Om noen spør meg hvem jeg er, kan jeg da svare at jeg er ”et menneske i Kristus”, og ville de da være fornøyd med svaret?

Om meg. Jeg må tilbake til tiden da jeg ble kristen, en tid jeg stolte på teori og fellesskap, og lite på Gud selv. Jeg var kristen, og Gud var en del av livet mitt, men var livet mitt en del av Gud? Vi hører ofte at som kristne må vi ha påfyll, av Guds ord, med bønn, i fellesskap, gjennom sakrament. Samtidig hører vi at vi er kirken, vintreets grener, Kristi kropp. Gud kan aldri bli oss, han kan ikke kontrollere kroppen og sinnet, siden vi er gitt fri vilje. Vi kan heller ikke bli Gud, siden han er evig og har all makt. Likevel har Gud gjort det umulige mulig, Gud er en del av oss og vi er en del av Gud. Jeg ser på meg selv som en tomflaske senket i vann, fylt med vann, omgitt av vann. Slik er jeg i Kristus. I teorien.

Om konsekvenser. Når jeg nå kjenner teorien, hva er så neste skritt? Først vil jeg se på hva Gud har gjort for oss, for å gjøre det umulige mulig, nettopp ved å gå som et menneske selv og ta alt det som hindret oss i å bli fylt av Ham. Og så står jeg der, og ser for meg hva Jesus måtte gjennomgå, og vet at Han kunne trukket seg hvert øyeblikk, men likevel gjennomførte det for oss. Da er det to spørsmål i hodet mitt; var Jesus fullstendig idiot? Eller var vi virkelig verdt å dø for? Det gir meg en forståelse av hvor lite livet er verdt uten Ham som døde for å redde meg. Trenger jeg å bli reddet? Når jeg tenker hvor lett fri vilje kan lede oss ut i kaos, men at vi likevel har en Gud som opprettholder alt, og som ønsker å redde oss fra all elendighet og død. Ja, jeg tror vi trenger å bli reddet.

Om kirken. Kirken er oss, selve legemet, der Kristus er hodet og vi er kroppen. Om vintreet der vi er grenene og Han er vintreet. At vi er i Gud, samtidig med at han er i oss, innebærer at vi skal bære frukten, mens han sørger for veksten. Å bli reddet gir et nytt liv. Spør noen som har vært ute for en nestenulykke og blitt reddet, hvor mye mer de setter pris på livet. Det burde vi som kristne også, men enda viktigere er takknemligheten for ham som reddet oss. Kan jeg leve et bra liv uten Jesus? Jeg er ikke i tvil. Kan jeg leve et bra liv med Jesus? Fortsatt ikke i tvil, men det livet koster meg mye mer i form av å måtte følge en som verdsetter mennesker mer enn materialistiske goder. Samtidig som jeg har en verden og dens hersker imot meg. Hva får vi igjen for det? Evig liv.

Om hverdagen. Hva har det å si for hverdagen min? Jeg vil fortsatt leve i denne verden, men som et menneske i Kristus lever jeg ikke lenger av denne verden. Min adresse er Himmelen. Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da miste? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da gi som er noe verdt utenom frukten som Gud har latt vokse gjennom meg? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg i dag gjøre som ikke er til Guds ære. Ingenting. Våre liv er til ære for ham, fordi Han ga oss verdi. Uten Ham er vi verdiløse. Som tomflasker uten pantemerke.

Menighet i en postmoderne kultur

”For så høyt elsket Gud verden, at han gav oss en nattcafé, for at hver og en som går der, ikke skal bli frelst, men ha det veldig kjekt!”

Paradokset med lavterskelstilbud i kirken er at den kan være menighetens beste venn, men også den verste. Knut Tveitereid sa en gang på et seminar jeg var på; ”for å drive et ungdomsarbeid trenger du to av tre ting – ungdommer, ledere eller penger”. Jeg er enig. Det som er farlig med slike tanker er at et slikt ungdomsarbeid er like lett drevet av kulturkontoret, også relativt rusfritt, om det utgjør en forskjell.

For å drive en ungdomsmenighet må vi tenke annerledes. Vi er da kalt til å leve annerledes, så hvorfor ikke finne ut hvorfor. For å være en menighet, må vi først finne ut hva en menighet er! Nattcafé er en god venn når vi skal drive en ungdomsmenighet i en postmoderne kultur, men kan også være vår verste fiende. Vi kan veldig fort få et bra og kvalitetsfylt ungdomsarbeid, men vil ungdommene som kommer skjønne hva som er menighet og hva som er kultur her? Vil de skjønne at Gud har en hensikt med deres liv, og at den hensikten handler om mer enn å overleve eller lykkes i denne verden?

IMI-kirken i Stavanger profilerer med at menigheten er som en fugl – den ene vingen er grupper og den andre er Gudstjenesten. Og begge vingene må være like lange og like sterke for å kunne fly. Ikke den ene uten den andre. Muligens som de første kristne. Samtidig er dagens ungdommer stadig på shopping mellom menighetene, jakten etter stimuli? Lovsang kan være en venn, men også en fiende. Vi elsker lovsangen – men elsker vi Gud? Mener vi virkelig det vi synger? Det oppleves kanskje viktigere å ofre et par timer til en lovsangsgudstjeneste, enn å være med i en gruppe?

Jeg tror ikke det handler om en riktig måte å gjøre ting på, men jeg tror derimot at det er en riktig måte å være på. For å si noe som skremmer meg – det Jesus skiller geitene fra sauene med – er hva de gjør og ikke gjør! Og det handler om holdninger, om karakter. Og de beste holdningene er Åndens frukt – gitt av Gud. Og det er selve kjernen i en ungdomsmenighet – det Gud gir oss, vil ha oss med på, hans visjon, hans gaver, hans kraft!

Summeringen må bli – alt handler om Gud, av Gud og ved Gud inn i en postmoderne kultur! Min mentor og gode forbilde Stig sa det slik: BFF = 5H4B. Bibelsk fungerende fellesskap = de fem hensiktene og belong, believe, behave (for å ta den postmoderne kultur på alvor) og bønn. Og det er på en måte det mest grunnleggende for vår menighetstenkning. Med andre ord – å være kirke i dag = hva Gud tenker for oss inn i en postmoderne kultur ved hjelp av hans Ånd. Menighetslivet er en kristen kultur – og den endrer seg til stadighet – og vil være ulik fra menighet til menighet.

Formelen stemmer for de første kristne også – de var bundet opp til den jødiske kultur, og tok det på alvor – samtidig som de levde i Guds hensikt ved Guds Ånd. Produktet er uansett en levende menighet! Da handler det ikke lenger om å ha nattcafé eller lovsang, men å finne ut hva Gud tenker for oss inn i en postmoderne kultur ved hjelp av hans Ånd. Som menighet har vi tre oppgaver – å finne ut hva Guds hensikter er, å finne ut hvordan ta på alvor den postmoderne kultur og stille oss avhengige og disponible for Guds Ånd.

Født på ny i en postmoderne kultur

En kommende ungdomsmenighet gjemmer seg fortsatt i mørket. Noen ungdommer tror det er lys over grensen, og vi har sett noen småglimt av det. Lyset er fortsatt hemmelighetsfylt, vi vet ikke hva vi vil få se. Vi må tro og stole på løftene om store ting som skjer i lyset, men vi må også forberede oss på lidelser som venter oss i skyggene før vi når frem. Veien er der, men godt gjemt.

Hvordan ta på alvor dagens ungdomskultur? Noen jobber for å skape seg en karriere, et lykkelig liv, mens noen tror at et lykkelig liv er å leve i nåtiden. Ungdommer gjør som de vil, det blir færre og færre tabu, og færre sannheter noen bryr seg om. Det er blitt lett å flykte. Penger. Alkohol. Sex. Narkotika. Selvskading. Selvmord. Stadig vekk noen som ikke bryr seg om konsekvensene i bytte for nytelse eller smerte i øyeblikket. Folk skaper sin egen himmel eller helvete. I øyeblikket.

Våger vi å starte en ungdomsmenighet nå som kulturen er slik den er? Våger vi å ta et sannhetens standpunkt? Eller tenker vi likt? Å skape vår egen himmel eller helvete i øyeblikket. Har vi glemt prisen for å leve rettet mot lyset? Det at vår anstrengelse kan være vår verste fiende? Moralsk sett gjør vi verden en tjeneste, enten den vil innrømme det eller ikke, men gjør vi oss selv en tjeneste? Og er det moralske voktere vi er kalt til å være? Til å innfiltrere samfunnet med bibelens verdier, og inngå kompromisser for å få gjennom våre saker?

Mitt helvete er at jeg får som fortjent. Jeg blir stående i sentrum av universet, selvfornøyd med egen innsats, alene. Mens sanser og følelser forsvinner etter hvert som jeg bruker dem, jeg oppnår ikke lenger noen nytelse eller smerte, terskelen blir bare høyere og høyere, og etter hvert for høy. Minnene og tankene forsterkes, og jeg begynner å lengte. Alt er tomhet, og atter tomhet. Jeg lengter etter hver minste ting som kan ta en liten plass av et hjørne i tomheten, rundt meg, inni meg, som jeg kan holde øynene festet til og knytte mitt liv og mitt håp til. Er det sånn at anstrengelsen på å skape meg en himmel fører meg til helvete? Eller å skape meg et helvete vil føre meg nærmere en himmel?

Himmelen blir å innrømme at jeg har tapt. For så å la en fullkommen Gud gjøre meg fullkommen gjennom og til tross for mine svakheter. Å gi opp kontrollen over livet, anstrengelsen av å prøve å bli sentrum av universet. Å la egoismen forandres til ydmykhet. Avhengighet til Gud. Å la sannheten påvirke mine holdninger for deretter å sette meg fri. Fri til å leve i frihet og glede. Ufortjent.

Hvordan skal vi som ungdomsmenighet ta sannheten på alvor inn i dagens kultur? Å forkynne den vil skape større avstand. Å selge eller forsvare den vil gjøre oss til lite troverdige. Sannheten handler om holdning og relasjon. Gud ser til hjertet. Hvordan skal vi møte Jesus? Og hvordan skal vi møte våre medmennesker? Våre holdninger skal preges av vår tro og relasjon til Jesus, og vårt møte med medmennesker vil da bli preget av våre holdninger, av vårt hjerte. Vi blir deres bibel.

Hva blir vår oppgave som ungdomsmenighet? Å være tilstede! Tilstede for hva Gud har for oss. Tilstede for hverandre. Tilstede for samfunnet. Vi vil gjøre oss avhengige av Gud, slik at vi lever i helliggjørelsen og han kan gi oss av Åndens frukt. Vi vil være preget av enhet, mangfold og avhengighet. Vi vil ikke leke menighet, vi vil være en!

Vi vil la vår tro være en konsekvens av at evangeliet blir forkynt, og våre gjerninger til en konsekvens av vår tro. Vi vil at ungdommer som ser oss vil tenke ”se som de elsker hverandre”. Vi vil la ungdommer få smake på Guds nåde. Nåde. Det eneste vi kan gi mennesker som vi ikke kan eie. Som er urettferdig i verdens hunger etter rettferdighet. Gud vil la oss tro, slik at vi kan bli rettferdiggjort til frelse, ikke fordi vi kan gi noe tilbake, men fordi han ikke kan la være å elske oss. Vårt offer er å elske ham tilbake, og vie alle vår tid til å elske andre som oss selv. Til å se de som sliter. Til de som trenger en kirke med åpne øyne. Ekte kjærlighet gjør ikke blind, det er å elske med åpne øyne.

Menigheten skal være en plass for å møte Gud og oppleve hva han har for oss. Gud lengter etter å få velsigne oss. Gi oss smakebiter på himmelen. Gi oss hans kraft. Vi er ikke vellykkede ungdommer, vi er ikke noen elite, vi er villige og står med åpne hender. Livet er en gave fra Gud, hva vi gjør med livet er vår gave tilbake. Ikke fordi han krever det, han eier oss allerede, men fordi vi elsker ham. Vi vil se verdifulle ungdommer bli nære venner av Jesus Kristus. Vi vil gi dem identitet og tilhørighet. Vi vil leve i Gud som han lever i oss. Vi vil være en generasjon av gjenfødte inn i en postmoderne kultur.