Forutsigbar eller uforutsigbar..

Vi har en verdi som sier ”fast i innhold, og fleksibel i form”. De fleste har en fornemmelse hva det innebærer, men skjønner vi dybden av det? Hvilket innhold skal vi være faste på? Og hva skal vi være fleksible på? Noen, også meg, vil med en gang markere ut bibelen som noe fast. Men hva er egentlig Guds ord? Det som er vanskelig er at Guds ord alltid må leses i en kontekst, fordi en ikke kan skille Guds ord fra Gud, ei heller Guds ord fra oss mennesker. Det er ikke bare ord med mening og helhet, men det er ord til liv og til kraft, det er ord i relasjonen mellom oss og Gud. Visst er det fast. Men jeg tror det går så mye dypere enn bare å være ord.

Når jeg møter mennesker, så får de også et møte med meg, og mitt spørsmål er – hva møter de som er fast – og hva er fleksibelt? Hadde det faste vært Guds ord, som et skrevet, sitert ord – så hadde de ikke møtt meg. Men møter de meg – som en med en relasjon til Gud – så møter de meg i Gud og Gud i meg. Hva vil Gud møte dem med som er fast, som er forutsigbart, gjennom meg? Ånden forandrer meg til å bli lik Jesus, og i denne prosessen vil mennesker møte Jesus gjennom meg. Så spørsmålet blir, hva er forutsigbart med Jesus, og hva er ikke?

Jesu karakter er den samme, Åndens frukter, integriteten. Fast. Forutsigbart. Når folk møter meg, vil Gud at de skal møte en forutsigbar karakter, med Åndens frukter som vokser i meg, en ren integritet og et raust menneske. Jesu evner og gjerninger derimot - er de uforutsigbare - disiplene har av og til vanskelig for å skjønne hva som skjer, og står som noen store spørsmålstegn av og til - faktisk gjennom hele disippelperioden. I møte med mennesker, i hjemmene og i tempelet, ved brønnen og om natten, gjennom kraft, mirakler, oppvekkelser, fingrer i ørene og onde ånder i svin. Fleksibel. Uforutsigbart. Likevel Gud.

I noen av våre kristne sammenhenger er det blitt omvendt, nesten helt omvendt. Møtene er blitt så forutsigbare at det ikke fins rom for det spontane lenger, Åndens gjerninger, Gud selv. Mens menneskene som går der er blitt de uforutsigbare, det ene øyeblikket sannferdige og forpliktet, det andre øyeblikket med løgn og baksnakking – og lar seg rive med av verdens komfort fremfor å investere i mennesker. Med mange – også gode - meninger om mye og mangt, men lite penger til overs etter å ha tatt mesteparten selv. Hyklere.

Har vi en oppfattelse av noe fast som omtrent er blitt en avgud for oss? Noe utenfor oss selv, som vi kan dyrke, investere i, tilbe? Fellesskap som i beste fall reflekterer våre overfladiske liv? Tenk om fellesskapet jeg gikk i reflekterte meg? Jeg tror jeg hadde stortrivds, til et visst punkt, for et slikt fellesskap fører bare til tomhet – og vil bare drive meg til å prøve å prestere mer selv. Selvdyrkelse.

Hvor er det sanne fellesskapet blitt av, hvor vi investerer i hverandre, hvor det forutsigbare er at vi elsker hverandre, hvor vi deler av og hvor vi ofrer oss selv? Det fellesskapet vi tilhører, og ikke går i. Som vi er savnet i, som Gud har satt oss i, også gjennom lidelse og kjedsomhet. Det fellesskapet som Gud kan ta bolig i, som et levende tempel, der Ånden kan gjøre som han vil. Et evig fellesskap, ikke et som passet der og da.

Det fins.

Og det begynner med hykleren som skriver dette. Og jeg leser det høyt for meg selv, uten å vite helt hvorfor jeg skriver det. Jeg har så lett for å peke fingeren på det som ikke fungerer, fremfor å investere mer selv. Og jeg vet det så godt. Det er ikke fellesskapet som forandrer meg, det er Gud, så er det Gud som forandrer fellesskapet gjennom meg. Ikke fordi jeg får det til, eller kan mer enn andre, men fordi Gud vil og kan. Så blir jeg mer avhengig av Gud, og får enda en åpenbaring om at jeg er elsket – og skal leve i det å være elsket, og skylder derfor å elske mine brødre, be for dem, og investere i dem. Å være opptatt av å gjøre det gode. Både i det forutsigbare og det uforutsigbare.

Å, som jeg lengter etter det evige fellesskap..