Men Mester, hvor skal vi gå..?

På et samlivskurs vi var på tidligere i år ble det fortalt om et intervju med en engelsk mann som hadde vært gift veldig lenge. Mannen hadde fått spørsmålet "har du noengang vurdert skilsmisse?", og mannen måtte tenke seg litt om før han svarte "nei, jeg har nok ikke det, men jeg har vurdert mord!"

Det er en rar periode vi går gjennom i menigheten for tiden. Presten har sluttet, barne- og familiearbeideren har sluttet, det er ikke noe mer ungdomsarbeid enn at det fins på arket. Ingen kaller det en konflikt, og det er det nok heller ikke, men noe er det. Og til og med vi har vurdert å slutte, og det mange ganger, hvertfall mentalt. Men hvor skulle vi gått? Det er nok lettere å vurdere mord..

Rart å ha mange, mange tanker på hvordan være kirke, og samtidig være så opptatt av hva vi faktisk gjør - og ikke gjør. Jeg vil menigheten det beste, og jeg tror nok menigheten vil meg det beste også, men hvorfor velger de meg da inn i styret? Kjenner nok mest på lysten til å stoppe opp, legge alt dødt, og så bruke god tid fremover i Guds nærhet - helt til vi får klarsignal om å gå igjen - med ny kraft, nytt fokus og ikke minst en ny retning. Mord hadde nok vært det enkleste..

Men som i et ekteskap, mord ville nok gitt flere utfordringer enn å jobbe seg gjennom problemene. (Forhåpentligvis) Men Gud - hva vil du? Hvor er vi? Hvor skal vi gå? Hva skal vi be om?

Det fins ingen enkelt lettfattelig løsning på dette, heller er ikke bakgrunnen lite komplisert. Det eneste som gjenstår tror jeg, er at vi som menighet omvender oss og søker et fornyet sinn, og tar fatt på veien videre i tro. At vi som styre ber om både visdom og ledelse - og at vi våger både å legge bak oss - og gå videre. Vi er en menighet med en historie, med en kultur og med en erfaring - og disse tre styrer oss i altfor stor grad. Det er på tide å gi regien til Gud, og la Han forandre og bruke både vår historie, vår kultur og også våre erfaringer. Vi er en mangfoldig menighet, og det er på tide å snakke sammen, drømme sammen, og ta fatt på vårt oppdrag sammen.

Menigheten er min familie, og jeg vil så gjerne ta et ansvar for å stille opp når det trengs, for å være tilstede gjennom gode og onde tider, og ikke minst ha kjærlighet til dem.

Gud, ta våre frustrasjoner, ta våre bekymringer, og gi oss nytt håp, nytt mot, velsign oss og beskytt oss, og lær oss om hvem vi er og hvor vi skal!

Forutsigbar eller uforutsigbar..

Vi har en verdi som sier ”fast i innhold, og fleksibel i form”. De fleste har en fornemmelse hva det innebærer, men skjønner vi dybden av det? Hvilket innhold skal vi være faste på? Og hva skal vi være fleksible på? Noen, også meg, vil med en gang markere ut bibelen som noe fast. Men hva er egentlig Guds ord? Det som er vanskelig er at Guds ord alltid må leses i en kontekst, fordi en ikke kan skille Guds ord fra Gud, ei heller Guds ord fra oss mennesker. Det er ikke bare ord med mening og helhet, men det er ord til liv og til kraft, det er ord i relasjonen mellom oss og Gud. Visst er det fast. Men jeg tror det går så mye dypere enn bare å være ord.

Når jeg møter mennesker, så får de også et møte med meg, og mitt spørsmål er – hva møter de som er fast – og hva er fleksibelt? Hadde det faste vært Guds ord, som et skrevet, sitert ord – så hadde de ikke møtt meg. Men møter de meg – som en med en relasjon til Gud – så møter de meg i Gud og Gud i meg. Hva vil Gud møte dem med som er fast, som er forutsigbart, gjennom meg? Ånden forandrer meg til å bli lik Jesus, og i denne prosessen vil mennesker møte Jesus gjennom meg. Så spørsmålet blir, hva er forutsigbart med Jesus, og hva er ikke?

Jesu karakter er den samme, Åndens frukter, integriteten. Fast. Forutsigbart. Når folk møter meg, vil Gud at de skal møte en forutsigbar karakter, med Åndens frukter som vokser i meg, en ren integritet og et raust menneske. Jesu evner og gjerninger derimot - er de uforutsigbare - disiplene har av og til vanskelig for å skjønne hva som skjer, og står som noen store spørsmålstegn av og til - faktisk gjennom hele disippelperioden. I møte med mennesker, i hjemmene og i tempelet, ved brønnen og om natten, gjennom kraft, mirakler, oppvekkelser, fingrer i ørene og onde ånder i svin. Fleksibel. Uforutsigbart. Likevel Gud.

I noen av våre kristne sammenhenger er det blitt omvendt, nesten helt omvendt. Møtene er blitt så forutsigbare at det ikke fins rom for det spontane lenger, Åndens gjerninger, Gud selv. Mens menneskene som går der er blitt de uforutsigbare, det ene øyeblikket sannferdige og forpliktet, det andre øyeblikket med løgn og baksnakking – og lar seg rive med av verdens komfort fremfor å investere i mennesker. Med mange – også gode - meninger om mye og mangt, men lite penger til overs etter å ha tatt mesteparten selv. Hyklere.

Har vi en oppfattelse av noe fast som omtrent er blitt en avgud for oss? Noe utenfor oss selv, som vi kan dyrke, investere i, tilbe? Fellesskap som i beste fall reflekterer våre overfladiske liv? Tenk om fellesskapet jeg gikk i reflekterte meg? Jeg tror jeg hadde stortrivds, til et visst punkt, for et slikt fellesskap fører bare til tomhet – og vil bare drive meg til å prøve å prestere mer selv. Selvdyrkelse.

Hvor er det sanne fellesskapet blitt av, hvor vi investerer i hverandre, hvor det forutsigbare er at vi elsker hverandre, hvor vi deler av og hvor vi ofrer oss selv? Det fellesskapet vi tilhører, og ikke går i. Som vi er savnet i, som Gud har satt oss i, også gjennom lidelse og kjedsomhet. Det fellesskapet som Gud kan ta bolig i, som et levende tempel, der Ånden kan gjøre som han vil. Et evig fellesskap, ikke et som passet der og da.

Det fins.

Og det begynner med hykleren som skriver dette. Og jeg leser det høyt for meg selv, uten å vite helt hvorfor jeg skriver det. Jeg har så lett for å peke fingeren på det som ikke fungerer, fremfor å investere mer selv. Og jeg vet det så godt. Det er ikke fellesskapet som forandrer meg, det er Gud, så er det Gud som forandrer fellesskapet gjennom meg. Ikke fordi jeg får det til, eller kan mer enn andre, men fordi Gud vil og kan. Så blir jeg mer avhengig av Gud, og får enda en åpenbaring om at jeg er elsket – og skal leve i det å være elsket, og skylder derfor å elske mine brødre, be for dem, og investere i dem. Å være opptatt av å gjøre det gode. Både i det forutsigbare og det uforutsigbare.

Å, som jeg lengter etter det evige fellesskap..

Jeg tror jeg er lykkelig..

Eller, egentlig ingen tvil om det. Det siste året har vært rart, og langt, og har snudd opp ned på livet på mange måter. Men det er mange år jeg kan si det om. Men dette året har vært spesielt.

Jeg har bestemt meg for å skrive en liste med de 10 viktigste tingene som har skjedd siste året - og som har forandret livet. (Spontant eller prosess - positivt og negativt)

1. Å bli far til Rebekka (var det noen tvil?)
2. Tiden jeg bruker med Bente har endret seg fra kvalitet til kvantitet
3. Vi la ned ungdomsmenigheten - og vi mistet et nært åndelig fellesskap
4. Gud ledet meg gjennom beskjæring mot en pustepause
5. Jeg begynte som leirkoordinator fulltid - og går en prosess med Gud om hva han vil
6. Retreaten med Kjartan, eller rettere sagt, relasjonsbyggingen med Far
7. Disippelgruppa i Oltedal - å få lære ungdommer å be
8. Ny 10års-plan utviklet med hjelp av Arnstein
9. Første skritt på 10års-plan - første eksamen på 5 år - og det med en B i resultat
10. Og det siste - mange bedre vennskap - men fortsatt mangel på et nært åndelig fellesskap

Kjenner jeg har blitt mer etablert i løpet av det siste året, og også at jeg er blitt mer realist enn idealist. Savner også noen disipler som er kommet litt lenger. Virker som om Gud vil sende meg stadig nye folk som jeg kan få lov til å disippelgjør - og det utfordrer meg på å leve nær Gud - og det utfordrer meg også til å rette blikket ut mot markene - og ikke bare mot mitt eget hus. Det gjør meg mer ydmyk, og blir enda mer avhengig av Gud. Men det har ikke gått så mye utover stoltheten som det har pleid og gjør tidligere.

Gud har gitt meg en pustepause - for å hente kraft. Jeg vil tro det kommer tider igjen der meg o Bente må stå gjennom tøffe tak - å være med på det Gud vil gjør i livene våre - selv om det koster. Men ikke dette året som har vært. Takk Gud.

Et pauli brev til fire venninner..

Kjære jenter!!

Først: Sett dere godt til rette, håper dere har satt klart noe digg og noe å drikke til alle! Og helst skru av mobilene også da…

Jeg har satt ut rykter om at jeg ville gi dere et brev, og det har dere nå fått. Som jeg har sagt til noen tidligere er dette brevets innhold en hilsen, en oppmuntring, en formaning og en utfordring.

Slik som jeg har tenkt, skal dere lese denne hilsenen til alle først, så er det et brev til hver enkelt, men disse skal også leses høyt for alle, fordi innholdet også har noe å gi til dere andre. Her er jeg nok litt på ustødig grunn – for jeg vil prøve å gi en oppmuntring og en formaning til hver enkelt av dere – men det kan godt være jeg plutselig er litt på vidda. Da får dere le litt av meg. Hele brevet er tenkt og skrevet ut i beste mening og ånd – og sensurert av Bente – så får vi se om det er noe jeg kan gjøre en annen gang også ;-)

Så får vi se hva det fører til dette, jeg kommer også til å avslutte brevet med noe felles, og da også med en felles utfordring på å be for hverandre! Men nå:

Hilsen

Nåde være med dere, og fred fra Gud vår far og Herren Jesus Kristus! Jeg, Leif Inge, ungdomspastor i Norkirken Sandnes hilser dere!

Hørtes vel formelt ut eller? Samtidig er det kult å kunne hilse dere først og fremst med nåde og fred – som er hovedhilsenen til Paulus. Fred er noe som jødene hilset hverandre med til vanlig på den tiden – noe i retning ”Shalom”. Paulus la også til nåde. Fordi det er nettopp det vi skal hilse hverandre med, det skal være fundamentet både i vår relasjon med Far, men også fundamentet i relasjon med hverandre. En holdning av ærlighet, tilgivelse, oppmuntring, glede, kjærlighet og fred!

Så: Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

Hensikten med å skrive et brev er først og fremst fordi jeg savner dere alle sammen – nå er jo Marit litt mer tilstede her enn dere andre – men likevel. Derfor ville jeg gi dere noe – kanskje noe mer enn en samtale på MSN, eller noen julekort – det får dere sikkert av Bente uansett, hehe, derfor dette brevet – og noen gaver i tillegg da! Hensikten er også på å utfordre på livet som disipler – for å se enda mer av det Far gjør – for å bli med på det!

Brevene

Så er det brevene da! De skal leses i denne rekkefølgen: Anette, Sigrid, Jeanett og til slutt Marit – og kanskje noen andre vil lese Marit sitt da? Med hvert brev følger det med en pakke – og jeg skal gi en beskrivelse på hvilken som går til hvem. Det greieste er å legge dem fint ved siden av hverandre – så får dere heller være nysgjerrige ;-p Dere kommer uansett til å skjønne fort at jeg er glad i mat og matlaging da!

Pakkene er av symbolsk betydning – og jeg håper jeg klarer å treffe da – ønsk meg lykke til!


Anette – som jeg er så stolt av!

Du får pakke opp først – du skal ha den største – med spiss ende!

Du får en wok av meg – fordi du gjør - og gjør mye! I de fleste situasjoner som jeg kjenner deg i – tar du det du har, kunnskap, erfaringer, ressurser – og blander det sammen til en rett. Hver gang prøver du deg frem – og hver gang ønsker du å tenke nytt – for å finne den gode smaken – og retten som virkelig når alles hjerter!

En god wok handler om ferske råvarer og gode sauser. Råvarene er ofte det du må skaffe til hver rett – mens sausene kan stå lagret over lengre tid. Men det er alltid sausene som setter mest smak. Sausene er det du er og har med deg – av gaver, erfaringer, egenskaper, kunnskap – og er det som setter smak på det du gjør. Råvarene er i tillegg de ressursene som du får utenfra, da andres hjelp, bøker og ideer, men fremfor alt Guds ord og Den Hellige Ånds gjerning, og dette hjelper til å mette hjerter.

En wok har mange muligheter, kan lage mange retter, og mette de fleste. Men for å lage en god wok er det også noen utfordringer med.

En god wok kan ikke småkokes! Den skal alltid utsettes for sterk varme! En god wok må heller aldri stå helt i ro – det trengs noen hender utenfra som får blandet og ristet på innholdet – gjerne kastet opp i luften noen ganger.

Utfordringen til deg er å utsette deg for sterk varme – Guds kjærlighet – mer og mer. Å gi alt du har over til Gud, de minste ting, også dine beste ideer. La Gud få riste på innholdet, la Gud få blande det – for å oppnå det beste resultatet – og det som metter flest hjerter. Konkret handler det mye om Den Hellige Ånd, finne ut mer hva han gjør og kan gjøre, og søke etter det, be om det. Ofte så gjør han det han vil – og det kan være skummelt – trust me – men også forløsende i livet som en disippel. Leser du begynnelsen på Apostlenes Gjerninger ser du fort hvordan Den Hellige Ånd forandrer disiplene innvendig til å kunne gjøre enda større ting – som spontane helbredelser, forkynnelse til frelse og forandret liv, kunne gi profetiske budskap, og be i tunger. Dette er utfordringen jeg gir deg!

I Ef.3:16-20 står det

”Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.

Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.

Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,

ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår”


Sigrid – som jeg savner å diskutere med og le i sammen med!

Du får pakke opp – du skal ha den andre rosa pakningen (samme papir som Anette sin) – den pakken som Marit ikke burde ha i håndbagasjen sin…

Du får en kniv av meg – fordi du vet – og vet mye! I de fleste situasjoner som jeg kjenner deg fra – så har du ofte mye kunnskap og sterke meninger. Det er kjempegøy å høre deg diskutere, og mest gøy når du er ivrig. Dessuten kan du være ærlig, og setter ord på det som er på innsiden, også det som er sårbart.

En kniv er skarp, og den kan kløyve og kutte opp maten, noe som gjør maten mer fordøyelig. Ingen betviler noen gang de funksjonelle egenskapene til kniven, mest fordi en kniv ikke er til pynt eller noe annet. Aldri tvil på dine egenskaper – du har en evne til å si din mening – og en evne på å være tydelig – som få andre! Målet for en kniv er alltid å tilberede de perfekte måltider som andre skal spise, nyte og fordøye. Bruk evnen du har til å hjelpe andre til å sette ord på ting, til å være tydelig når du ser at ting ikke er som de skal være, til å sette spiss på samtalene og humoren i fellesskapet. Har du en god kniv på kjøkkenet – er det nesten kun den kniven du trenger.

Du har også en evne til å se urettferdighet rundt deg. Og en kniv er også det ideelle redskapet når du skal skille fra hverandre det som skal spises og ikke spises. Her er det viktig med visdom – hva skal tas – hvor mye skal tas – og hvordan begynne. Å kunne se an situasjonen, begynne og så fullføre. For det er fryktelig mye urettferdighet i verden – og vi er kalt til å være rettferdige – og da begynner det med oss selv og våre omgivelser! Ikke for å være egenrettferdige og fromme – men for å se en bedre verden – og gi de rundt oss en smak av himmel!!

En god kniv skal også behandles med respekt, den skal ikke ligge i skuffen med andre gjenstander, men den skal skjerpes og helst henge på veggen. Du skal ha den respekten du fortjener – fordi du er den du er. Får du ikke respekt for hvem du er – så går det ut over hva du gjør!

Utfordringen til deg ligger i hvem får behandle kniven. En kniv i de rette hender kan være det ultimate redskap, mens i feil hender direkte farlig! Ofte får vi et inntrykk i kirken at Gud vil sløve oss, skape oss runde i kantene – og slik er det på mange måter – men det handler om nåde og kjærlighet. Gud vil også skjerpes oss, så vi er klar til kamp mot det onde, mot urettferdighet, mot helvetes porter i andres liv og synd i våre egne!

Å bli skjerpet av Gud kan til tider være smertefullt, og til andre tider veldig gøy, hvor enn merkelig det høres ut. Og først og fremst er det Guds ord som skjerper oss. Når vi leser det, tenker over det, ber over det og så lever det ut. Fire ord – read, think, pray, live! Utfordringen til deg ligger i disse fire ordene. Bruk dem fast i ditt eget liv, i fellesskapet, sammen med Helge og spesielt når du møter vanskelige situasjoner og perioder i livet ditt.

I Jakobs brev står det mye om dette – og i 1:22-27 dette:

”Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut.

Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning.

Den som mener at han dyrker Gud, men ikke holder tungen i tømme, bedrar seg selv, og hans gudsdyrkelse er uten verdi.

En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.”


Jeanett – som jeg er blitt så glad i!

Du får pakke opp – og det er den pakken med sånn greier rundt – er det bånd det heter? Hvertfall den pakken som Marit skulle ha i håndbagasjen!

Du får en karaffel av meg – fordi du gir – og gir mye! I de fleste situasjoner jeg kjenner deg fra er du gavmild, med en oppsøkende og smittende glede og kjærlighet. Du vet å gi av deg selv, enten det er de mest praktiske behov eller det er en oppmuntrende setning i rette øyeblikk!

En karaffel skal ikke forveksles med en vase. En vase står i skapet til noen kjøper blomster og putter de i – og da får blomstene all oppmerksomheten. En karaffel er det tvert imot innholdet som teller - og en karaffel handler ikke om oppmerksomhet - men om hva den kan gi. En karaffel må heller ikke forveksles med et litermål – for et litermål er en bruksgjenstand som ikke blir behandlet med respekt, og blir fort ripete og utslitt – mens en karaffel er både til hverdagsbruk og fint bruk – og skal behandles med respekt og forsiktighet.

Det aller beste mot tørst er vann. Og dette vet du - du er en ekspert. Det beste mot en vond hals er en halspastill. Det beste mot dårlig dag er en oppmuntring. Det beste mot dårlig selvtillit er en ekte bekreftelse. Det beste mot et surt inneklima er en tur ut. Det beste for fellesskapet er et par pakker brownie-cookies. Du er helt fantastisk på å gi av deg selv, på å gi et smil og en latter når det trengs.

Når vi skal beskrive Guds rike er det lettere å beskrive hva det ikke er. Det er ikke sykdom, ikke sorg, ikke frustrasjon, ikke problemer, ikke bekymringer, ikke slit, ikke stress, ikke søppel, ikke frustrasjon. Du skjønner tankegangen. Og når vi er med på å utbre Guds rike, handler det om å jobbe mot disse tingene, med en kjærlighet som ikke kan komme av oss selv, men gjennom oss. Som en karaffel med vann mot tørsten er du en person med levende vann mot alt vondt i verden.

Utfordringen til en karaffel er hva som er kilden, og hente påfyll der. Far vil gi deg det beste – og er alltid mest opptatt av hva han kan gi deg – og bruker gjerne andre personer til dette. Det handler om å lære seg å kunne ta imot mer av det Gud gir deg, av sin kjærlighet, sin fred, sine gaver, sin nåde. Den andre utfordringen til en karaffel er når den blir stående for lenge, må det vannet som er i den helst ut før nytt blir tatt i. Dette handler om overgivelse, det handler om å gi alt til Gud – ikke bare det gode – men også det vonde i livet. Det handler om å gi livet sitt, og alle drømmer, planer og ambisjoner – for at Gud skal kunne gi deg større drømmer, større planer og større ambisjoner. Det handler om å leve med Himmelen som hjemland – og her i verden som ambassadører i et fremmed land! Det handler om å la Gud bety en større forskjell, for selv å kunne bety en større forskjell.

I Gal.6:7b-10 står det:

”Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sitt eget kjøtt og blod, høster fordervelse av kjøttet; men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.
La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen.”


Til slutt Marit – som jeg bare digger!

Du får pakke opp den store røde firkantete flate, som det kan se ut som om det er en bok i ;-p

Du får en kokebok av meg - fordi du vil – og du vil mye! I de fleste situasjoner jeg kjenner deg fra er du nysgjerrig på mer, i å vite mer, å få være med på mer, å søke Guds ledelse, å gå lenger, og å gjør mer. Du kan være tydelig på hva du vil, men du er også villig til å bli ledet. Du kan prøve og feile, uten å gi opp. Du er villig til å gi opp det du har, for å få være med på mer. Fordi du ser muligheter og er villig til å prøve nye ting.

Det er vanskelig å beskrive en god kokebok – da er det bedre å lage sin egen – og det på sikkert på grunn av dette at det finnes så mange av dem. Men en kokebok kan alltid modifiseres – og oppskriftene forandres – slik at de smaker stadig bedre. Du har blitt flinkere til å prøve ut nye oppskrifter, til å gå på det Far leder deg til, til å våge til tross for frykten for å gå feil.

En god kokebok inneholder varierte retter, noe til alle anledninger, og både mettende, til kos, og på farten. Du blir stadig flinkere til å ta nye utfordringer, prøve noe nytt, teste dine gaver og egenskaper. Til å ikke stoppe opp ved en oppskrift som fungerer, men å jobbe med den, utvikle den, for så å gå videre til neste – i lovsangen, i nattcafèen, på leir, i lederskap, og nå nylig dine første taler.

Det er mange kristne kokebøker, det er mange oppskrifter, mange metoder, mange tradisjoner. Og som kristne vil vi stadig forandre på oppskriftene – og vi liker nye metoder – nye visjoner og tanker – nye ideer. Men utfordringen ligger i at rettene skal fortsatt være mettende, basert på Guds ord og Den Hellige Ånds gjerning i oss mennesker.

Utfordringen som jeg vil gi deg er å fortsatt søke Guds ledelse – søke hva Gud tenker for livet ditt – ikke bare de lange linjene – men også de korte. Et skritt om gangen, en oppskrift om gangen – å lytte til Gud – for så å gå på det. Noen ganger innebærer det å lage mat til flere uten å vite hva det kommer til å smake – å ikke lenger stole på egen perfeksjonisme – men å stole på kokeboken – å stole på Guds ledelse – og Guds vilje. En ting er skrittet ut på vannet, en annen ting er å bli gående der. Lær deg enda mer avhengighet til Gud, så skal du få være med på stadig mer av det Gud gjør.

I Joh 14:12-14 står det

”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.

Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Far skal bli æret gjennom Sønnen.

Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.”


Avslutning med utfordring

Får håpe det falt i smak da! Og jeg må nok beklage å si at dere ikke får julegave i år…

Utfordringen til slutt er det siste verset som jeg ga Marit, og det handler om å be. Jeg vil at dere snakker litt om brevene – tanker, refleksjoner, utfordringene, bibelversene – før dere ber for hverandre. Be spesielt om at Gud må fylle opp med sin Hellige Ånd – og at han må utruste dere til et liv og til en tjeneste i denne verden som trenger deres kjærlighet og deres tydelighet mer enn noen gang. Fordi dere kan – og kan mye!!


”Vi ber til Gud at dere ikke må gjøre noe ondt. Ikke for å vise at vi holder mål, men for at dere skal gjøre det gode. Så kan det gjerne se ut som om vi ikke holder mål. For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten. Derfor gleder vi oss når vi er svake, hvis bare dere er sterke.

Vi ber også om at dere skal nå fram til større modenhet. Jeg skriver dette før jeg kommer, så behøver jeg ikke være streng når jeg kommer, og bruke min fullmakt fra Herren. For den har jeg fått for å bygge opp, ikke for å rive ned.

For øvrig, søsken, gled dere! Ta imot både rettledning og oppmuntring! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere.”

2.Kor.13:7-11


Klemz
LI&B


PS: Den siste, lille pakken er til Sigrid –
fordi jeg vet hun også setter pris på det søte liv –
som meg selv!

Sommerferie..

Sommerferie er virkelig tørketid. Nå som målet var å bruke mer kvalitetstid med Gud, fordi jeg kunne, fordi jeg hadde tid. Men den gang ei. Jeg har ferie fra tjenesten. Mens så ble det så lett ferie fra Gud samtidig.

Hjelp!

Det verste er at når jeg kommer på det, når jeg setter av tid - eller prøver hvert fall, så er det så utrolig vanskelig. Akkurat som om hjernen var i et helt annet gir, et gir som forteller meg at Gud er stress, og at nå fortjener jeg å slappe av. Ikke bra. Av hele mitt hjerte så ønsker jeg ikke å ha et forhold til Gud som en far som stresser meg, som gjør at jeg får dårlig samvittighet av å slappe av, som får meg til å flykte når jeg har fri.

Eller kanskje det verste er at jeg rett og slett ikke finner noe lyst til og gjør noe, eller motivasjon til å sette av tid.

Kanskje jeg trengte ferie?

Hvordan prioriterer du Jesus i en stresset periode? Temaet er så utforsket og så utprøvd at jeg har glemt – hvordan prioritere Jesus i en veldig avslappet periode? Jeg husker det ikke lenger. Jeg har ikke hatt så lang ferie siden jeg var 13 år, og hver sommer har vært full av leir og festival i tillegg til sommerjobb – det har vært så mye fra det ene til det andre at det har ikke vært et problem. Denne sommeren er ikke unik – forskjellen er bare at jeg har fri i mellom – ingen sommerjobb. Og selv om jeg sårt trengte å få slappet av, så glemmer jeg Gud.

Jeg avtalte med en kamerat før sommerferien at vi skulle sende en melding til hverandre sånn av og til og spør hvordan det står til med Gud og sånn. Ingen av oss har sendt, mye fordi jeg har glemt det, men også fordi at hver gang jeg kommer på at jeg ikke har sendt – så kommer jeg også på at jeg ikke har fått brukt tid med Gud. Men det hjelper uansett, selv om det ikke blir sendt noen meldinger.

En annen ting er at jeg har ikke dårlig samvittighet. Ikke i det hele tatt. Jeg tror ikke jeg skulle hatt det heller, men jeg føler meg tom likevel. Etter perioder der jeg har vært kjempegira og sliten om en annen, men likevel klart å sette øynene på Gud, så er det rart å føle seg tom. Det er som en stor lengsel i meg uten at jeg vet noe i hele tatt om hva jeg lengter etter. Men det får meg til å tenke. For jeg lengter etter mer av Gud, og jeg vet ganske nøyaktig hva som må til, men det er som et stoppskilt i meg hindrer meg i å tenke på det, drømme om det, gripe etter det.

Kanskje jeg trengte ferie?

Høsten ligger foran, og mye arbeid, mange, mange gleder, men kanskje også noen sorger. Kanskje jeg frykter hva som kommer, kanskje jeg ikke er klar for å jobbe mer, sette enda mer fokus, bli enda mer avhengig av at Gud griper inn? Kanskje det er det er denne frykten som hindrer meg fra å bruke tid meg Gud.

Hjelp!

Jeg tror det er en kombinasjon av det som ligger bak, og av det som ligger foran. Og jeg har fått et større pusterom nå i sommer. Og det utfordrer meg så utrolig mye på å bruke mer tid med Gud på fritiden, å lære meg enda bedre å kunne slappe av med Gud. Gud er ikke jobb. Jeg skal ikke frykte noe, og jeg skal slippe å føle meg tom. Gud er min Far. Gud vil meg kun det beste. Gud vil at jeg skal slappe av. (Hvorfor tror du ellers han skapte sommeren?) Og han vil gjerne slappe av med meg. Jeg skal få nyte ferien fullt ut, og hvorfor ikke dra frem bibelen når jeg ligger og sløver?

En familie å være stolt av..

Dette er familien jeg er stolt av!

Det sa jeg til ungdomsmenigheten nå søndag, og med en opplevelse av å mene det jeg sa. Min familie er så ulik meg, men samtidig er vi så like, det er et mysterium hele greia. Hele kvelden gikk med til å lytte til og be for hverandre – og det er et privilegium vi har fått. Som familie skal vi elske hverandre. Se til at ingen dropper ut eller faller tilbake. Be for hverandre – hardt og lenge. Hele tiden.

Noen vokser, mens noen opplever Gud på avstand. Noen tar på seg tjenester, mens noen legger dem fra seg. Noen brenner etter å få gjort noe, mens noen bare vil hvile. Vi er så utrolig forskjellige, men samtidig så like. Vi er familie. Vi betyr en forskjell for hverandre. Og Gud for oss.

Lærdommen fra et av sessions på Leadership Summit i fjor var å gå med folket først. Å være familie. Kunne slappe av i lag. Kunne oppmuntre. Utfordre. Kjempe i lag. Vi har så mange muligheter, så mange privilegium. Et glimt av Himmelen. Noen kvelder burde aldri slutte.

Så ut i hverdagen igjen, den store mørke, tomme hverdagen, med sitt strev og sine bekymringer, sine sorger og fristelser. Samtidig med noen lys i mørket. Kan vi være familie der ute? Kan vi bety en forskjell for hverandre og andre der ute? Kan vi la Gud bety en forskjell for oss der ute?

Kan vi leve som om vi allerede var i Himmelen? Men enda ikke?

Vår oppgave etter valget..

NB78 - 1.Pet 2:11-17 - ”Jeg ber dere, mine kjære, som nå er utlendinger og fremmede: Sky alle sanselige lyster, som er i kamp mot sjelen. Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer.
Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og påskjønne dem som gjør det gode. For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige mennesker som taler i uvitenhet. Dere er frie; bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde; bruk den som Guds tjenere! Vis alle aktelse, elsk brorskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!”

The Message - 1 Pet 2:11-17 - “Friends, this world is not your home, so don't make yourselves cozy in it. Don't indulge your ego at the expense of your soul. Live an exemplary life among the natives so that your actions will refute their prejudices. Then they'll be won over to God's side and be there to join in the celebration when he arrives.
Make the Master proud of you by being good citizens. Respect the authorities, whatever their level; they are God's emissaries for keeping order. It is God's will that by doing good, you might cure the ignorance of the fools who think you're a danger to society. Exercise your freedom by serving God, not by breaking the rules. Treat everyone you meet with dignity. Love your spiritual family. Revere God. Respect the government.”

Fritt oversatt - 1 Pet 2:11-17 - ”Venner, denne verden er ikke deres hjem, så ikke gjør dere selv komfortable i den. Ikke dyrk egoet deres på bekostning av sjelen. Lev et eksemplarisk liv blant folket sånn at de handlinger dere gjør bryter folkets fordommer. Da vil de bli vunnet over på Guds side og vil være sammen med oss i feiringen når han kommer.
Gjør Mesteren stolt av dere av å være gode borgere. Respekter autoritetene, uansett deres nivå, de er Guds utsendte for å holde orden. Det er Guds vilje at ved å gjøre godt, så kan dere kurere ignoransen til de idiotene som tenker dere er en fare for samfunnet.. Øv på deres frihet på å tjene Gud, ikke ved å bryte reglene. Behandle alle dere møter med respekt. Elsk din åndelige familie. Frykt Gud. Respekter myndighetene.”

Så lenge budskapet om Kristus blir forkynt..

Fil 1:17-18 De andre forkynner Kristus for å hevde seg og ikke med ærlige motiver, i den tro at de kan gjøre mitt fangenskap tyngre å bære. Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det nå skjer med baktanker eller i oppriktighet. Det gleder jeg meg over, og jeg vil fortsette å gjøre det.

Samme vers – hentet fra oversettelsen “The Message”
The others, now that I’m out of the picture, are merely greedy, hoping to get something out of it for themselves. Their motives are bad. They see me as their competition, and so worse it goes for me, the better – they think – for them.
So how am I to respond? I’ve decided that I really don’t care about their motives, whether mixed, bad, or indifferent. Every time one of them opens his mouth, Christ is proclaimed, so I just cheer them on.

Hørte jeg “all kritikk er god kritikk”? Er også dette bibelsk? Jeg ser for meg Paulus der han sitter og ler av dem, humrer lett i lag med Gud, og faktisk gleder seg over det som skjer – selv på denne måten! Dette verset er likevel ikke i forsvar for galne motiver eller løgn i forkynnelsen – men at forkynnelsen om Kristus overgår motivet for å forkynne. Hvorfor skriver jeg da en tekst om dette? Jeg går for all del ikke inn i forsvaret for liberal teologi eller løgn i forkynnelsen. Jeg driver ikke med politikk. Men er det slik at det er noen som forkynner der ute av andre motiv enn å få folk nærmere Jesus – uten å få noe igjen for det? (Utenom evt. lønn til ansatte da) Vel, jeg tror faktisk det er det – i alle miljøer og alle aldre.

Som ung leirleder var noe av dette med å være på leir å ta nye oppgaver. Noen ganger tok jeg utfordringer fordi jeg ville vise meg frem – jeg var noe – og jeg kunne noe. Og jeg husker spesielt noen av de første talene – hvor kult det var å komme med nye poeng, nye drama – eller å få tilbakemeldinger. Hvor kjekt det var når deltakerne klappet for meg etterpå. Samtidig var det noen rundt meg som reagerte – spesielt på klappingen. Og senest for noen uker siden hørte jeg fra en som ble kvalm av folk som klappet for forkynneren – han fortjente jo ikke klapping. Jeg er enig. Han fortjente ikke klapping til egen ære. Men snakker ikke bibelen om at vi er kalt til å oppmuntre hverandre – selv om æren tilhører Gud? Klapping er faktisk en måte å sette pris på noen på, men det finnes selvfølgelig andre mer timelige måter å oppmuntre på. En annen ting er de forkynnerne som trekker andre forkynnere i tvil – spesielt på tvers av menigheter og organisasjoner – og jeg vil påstå at de havner også lett i Paulus tanker om motiver på feil spor.

Så hvor vil jeg? Det er kult å se på fokuset til Paulus – forkynnelsen om Kristus er viktigst - samme hva motivet måtte være! Også om motivet måtte være for å skade ham selv. Her er det mange ting vi kan trekke ut som utfordrende for vår holdning både som forkynnere og lyttere. Det første er vår holdning overfor de som holder andakt for første gang – som kan ha mange motiver – alt fra å vise seg frem, å få til noe, eller faktisk ikke klarer å la være å snakke om det de har sett og hørt. Hvem er vi til å trekke i tvil motivet deres? Paulus snakker om å heie dem frem – oppmuntre, rose, glede oss sammen med dem. Ikke drepe hele selvtilliten deres med å kommentere en liten feil som ble gjort – eller sagt – så lenge Kristus blir forkynt. Tror spesielt noen av oss som har vært lenge i bransjen er flinke til å kaste den første stein.

Det andre er de virkelige populære forkynnerne, som vi skryter av, klapper for, refererer fra, og bare digger å høre på. Som vi er villige til å reise langt eller betale mye for å høre. Det tar nesten pusten fra de som forkynner uten å oppleve det samme. Og det er nesten slik at vi får lyst til å spekulere i motivene deres også – tar de æren selv, gjør de det for egen popularitet, for pengene – men faktisk skal vi ikke bry oss - så lenge Kristus blir forkynt!

Det siste er den verste for min egen del. Folk som trekker i andre i tvil – og dømmer dem. Av og til lurer jeg på hva motivet er – er det i misunnelse, frykt, trangsynthet, selvhevdelse – at noen skal stadig trekke andre personer, menigheter eller organisasjoner i tvil? Kanskje spesielt deres måter å gjøre ting på. Her har jeg kastet steiner selv - og jeg lurer litt på motivet mitt også. Samtidig overgår forkynnelsen om Kristus også dette.

Jesus og Paulus snakker en del om å ikke dømme, og at enhver skal tenke over hvordan en lever selv før en drar i tvil andre. Tenk på Jesu holdning (bjelken i ditt eget øye) eller les Paulus sitt brev til romerne (spes kap 2 og 14-15).

For oss som forkynner handler det om å tenke over sitt eget motiv, sine egne holdninger og teologi – og fremfor alt søke Gud. Vi er ikke kalt til verken å selge eller forsvare Jesus eller kristendom – men å vitne om Ham.

Hva er da vår oppgave som lytter til disse mange som taler om Kristus? Vi skal glede oss over dem! Vi skal heie dem fram, også kalt å formane dem. Be for dem, og støtte dem, oppmuntre og glede oss i lag med dem. Anerkjenne dem, være gjestfri og rause. Vi skal også hjelpe med evaluering, rettledning og utrustning. Og ikke bry oss om motivene deres - så lenge budskapet om Kristus blir forkynt.

Hvordan leve livet?

Hebr 13 - livsregler

1 La kjærligheten til brødrene holdes levende!

2 Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester.

3 Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem. Og tenk på dem som blir pint og plaget; dere har jo selv et legeme.

4 Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet.

5 Vær ikke glad i penger, men vær tilfreds med det dere har. For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke.

6 Derfor kan vi tillitsfullt si:
Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.
Hva kan da et menneske gjøre meg?

7 Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde, og ta eksempel av deres tro!

8 Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Guds puslespill..

Jeg leser mye tegneserier, ser mye film og spiller en del (brettspill da, vel og merke). Og noen ganger er det ting som skiller seg ut, som gir meg en sammenligning med Guds univers. Og de fleste gangene tror jeg det er Gud som vekker meg litt. Gir meg en impuls. Slik at vissheten om at han er der, forblir visshet. Mora til en kamerat sier at Gud er en Gud som overrasker. Det er sant. Erfaringen er at uansett hvor mye vi planlegger eller tilrettelegger, så vil Gud overraske oss. Gjør noe uforutsett, spennende, utfordrende. Guds puslespill.

Jeg ble lykkelig i sommer. Gud overrasket meg. La et puslespill med mange brikker og som plutselig begynte å ta formen til et nydelig bilde. Ei av jentene i Oltedal ble frelst på leir! Og hva er erfaringen?

I Oltedal legger vi en god del krefter ned i arbeidet for ungdommene, og det samme gjør vi på leir. Likevel, dette var jenta som hadde bestemt seg for å ikke konfirmere seg, og som så vidt ble med på leir. Når jeg spurte om hun ville være med på leir var det noen forutsetninger som skulle til – om hun fikk lov, om typen var på jobb og om hu gadd – men ”åkei”. Så er det jo trekning på leirene hos Normisjon – og det var for mange jenter påmeldt – men også her gikk det greit. Leiren begynner, det er mye bra, men ikke alt er som det skal være. Så før ene kveldsmøtet får lederne satt fokus, og vi ber om Guds velsignelse og beskyttelse for alle på leiren, for rommet, for lovsangen, for møtet. Vi ga kvelden til Gud. Så hadde vi også åpnet for vitnesbyrd hver kveld, men det var noe spesielt denne kvelden, noen ble berørt av Gud, noen ville si litt om hva Gud har gjort og noen hva Gud betyr. Jeg står bak i salen, jeg får en beskjed fra en annen leder om at noe skjer. Så kommer hun bort. Med tårer i øynene, og usikker stemme så forteller hun om hva møtet gjør med henne. Jeg vet at i dette øyeblikket er det en enorm kamp som skjer, og jeg kjenner på at jeg skal utfordre henne. (Senere har jeg beskrevet situasjonen som å komme først til en ulykke uten å huske hvordan en gir førstehjelp.) Jeg stiller en del spørsmål for å vite sikkert at hun vet hvilken konsekvens dette får, før jeg spør om hun vil bli en kristen.

Sånne øyeblikk stopper tiden opp. Festen i himmelen begynner. Et nikkende hode som betyr hele forskjellen. Takknemlighet. Glede. Så snubler jeg meg gjennom en frelsesbønn med henne, jenta som gjorde det alt verdt det, alle de fem årene i Oltedal til nå. Jeg ble fristet til å tenke at vi må ha gjort noe veldig, veldig riktig, men så ser jeg Guds puslespill. Ingen kunne planlagt dette. Ingen kunne berøre et hjerte som Han kan. Ingen kan overraske oss som Han kan. Bare Gud.

I flere år har Gud brukt personer, situasjoner og øyeblikk på å lede frem til det som skjer denne kvelden. Så mange ting som kunne blitt annerledes, som vi kunne tatt feil, eller gitt opp. Det skremmer vettet av meg. Det er umulig for oss mennesker å planlegge slik Gud kan. Men det som er umulig for oss er mulig for Gud. Heldigvis. Spørsmålet er hvordan kan fri vilje og Guds forutbestemmelse sameksistere? Og her er selve nøkkelen i å få oppleve hva Gud har for oss. Å bruke tid med Gud. Lytte. Snakke. Lese. Oppdage hans vilje. Vår frie vilje er en gave som innebærer et ansvar – og spesielt nå som det er vårt oppdrag å få disipler – og vi må ta det ansvaret på alvor. Å være brikker i Guds puslespill.

”Den største friheten? Å slippe å være Gud!” (Under Mandeltreet – Magnus Malm)

Tilhenger av Gud..

Andakt i Gjesdal menighetsblad

Hva gjør deg til en tilhenger? Når jeg valgte et engelsk fotballag til å holde med som liten gutt, så ville jeg ikke være en medgangssupporter, og valgte dermed ikke serieleder Blackburn, men jeg valgte Aston Villa som da lå omtrent midt på tabellen. Jeg ble en tilhenger fordi det var sånn det skulle være med gutter på den alderen jeg var i da. Det holdt kanskje nesten et år, og det uten at jeg så en eneste Aston Villa kamp.

Jeg tror en tilhenger er en som vier noe av eller hele livet sitt til det en er tilhenger av. Vi ser på jenter som er fans av skuespillere eller musikkstjerner og som henger opp plakater, kjøper dagbøker, melder seg inn i fanklubber, går på konserter, laster ned på musikk, eller drømmer om å få møte sitt idol. Vi gutter er ikke så ulike dessverre, enten vi er fans av fotballag, eller biler, eller musikkhelter.

Hvorfor blir vi tilhengere av noe? Jeg tror det har med identitet og miljø å gjøre. Når en vier deler av livet sitt til noe, så preger det livet, det blir en del av vår identitet. Samtidig vil miljøet være med å bestemme hva du skal være tilhenger av, for du blir sjelden tilhenger av et engelsk fotballag med mindre du har kamerater og slektninger som er tilhengere allerede. Jeg tror vi blir tilhengere fordi det skaper tilhørighet til noe. Om du var tilhenger av noe, ville du holdt det helt for deg selv og verken funnet andre tilhengere eller fortalt noe andre om det? Det tror jeg ikke. Og vi er sjelden tilhengere av noe som gjør oss upopulære.

Hva har dette med Gud å gjøre? Klart det går an å være tilhenger av Gud og vie deler av eller hele livet sitt til Gud. Spørsmålet er hvorfor og hvordan? Her er vi tilhengere av det vinnende lag, for Gud har vunnet over det onde da Jesus døde på korset og vi kan være tilhengere av Gud fordi han allmektig og god. Det som er farlig er å bli tilhenger av kristendom - en tilhenger som er mer opptatt av hvordan vi skal være som kristne, og gjøre ting som kristne - fremfor å bygge videre på sitt eget forhold til Gud. Jeg hadde selv en periode der jeg var mer opptatt av å kritisere andre for måten å gjøre ting på, enn å faktisk vokse som kristen selv.

Hva tenker så Gud? Det å være tilhenger av Gud, handler ikke bare om å være supporter, men også en spiller. Når Gud gjør sin gode gjerning blant mennesker bruker han mennesker. Vi trenger et lag som spiller, noen som gjør de gode gjerningene, som leder folk til frelse, som tar seg av andre mennesker som trenger det, som ber for de syke, som er tilstede for det Gud kaller dem til. Men vi trenger også supporterne på tribunen, som ber for og gir til dem som er på banen, som kan stille opp og som kan motivere. Og Gud vil ha tilhengere gjennom motgang, når det ser ut som vi skal tape, når det aldri er noen som blir frelst, når det oppstår konflikter og vi opplever press fra verden.

Men også tilhengere kan svikte. På Jesu tid så vi folkemengden som snudde sitt rop fra ”Hosianna” til ”Korsfest ham” eller på disipler som sviktet og forlot Jesus de siste timene før korset. En tilhenger som har sviktet, trenger ikke gi opp, men be om tilgivelse. Å være tilhenger av Gud, handler ikke bare om å tro på Gud, men også at Gud har tro på deg. Og Gud vil gjerne gi deg en ny sjanse til å være hans barn.

Så hovedpoenget; noen ganger er vi supportere, noen ganger er vi spillere, men vi gjør det for Gud. Gud trenger tilhengere som tror, og som tar et standpunkt for Gud, og som gjør det Gud kaller til. Gud vil vi skal bli avhengige av ham, og begynne å gjøre ting som ikke kan lykkes uten at Gud er med. Og så til slutt skal vi få være med i finalekampen. Den siste kampen mot det onde i verden. Og vi skal vinne.

Et bedre alternativ..

Hva er en grense? Grenser er noe vi setter for hvor langt det kan gå uten det er synd, eller det folk alltid vil kunne diskutere om er riktig eller feil. Kanskje jeg er et offer for en postmoderne kultur når jeg ikke klarer å definere alt som er sannhet? Men er det faktisk mulig å gjøre det? Det er ingen som trekker i tvil at det er galt å myrde med overlegg uten motiv, men mord blir fort trukket i tvil hvis det er med motiv eller uaktsomt. Og det er mange nyanser. For å ta en annen, jeg fikk høre at det selvfølgelig var alkoholservering til kirkekaffen i Paris, men hadde vi satt fram noe her så kunne det fort blitt avisinnlegg ut av det.

Når jeg gikk ACTA fikk jeg problemer med å skille mellom liberalitet og Guds frihet. Spesielt i praksis. Paulus forteller meg at jeg kan gjøre alt. Gud har satt meg fri til å gjøre alt. Det er faktisk kun i Gud vi virkelig kan gjøre alt. Men.. ikke alt gagner (1 kor 10:23) Ikke alt er til oppbyggelse. Jeg vet det. Det er mange ting som kan ta vårt fokus bort fra Gud. Men når jeg ikke alltid har et fast standpunkt om noe spesielt – lever jeg da i Guds frihet til å gjøre alt eller er jeg bare liberal?

Når jeg deltar i temadrøs eller diskusjoner er det ofte grenser som blir dratt frem. Og der noen har tydelige standpunkt eller meninger, er kanskje andre på en gylden middelvei eller likegyldige. Problemet er at grensene er blitt subjektive, og vi opplever et stadig større sprik mellom både subjektive og objektive grenser, vi får en gråsone. Og så kommer bakgrunnen tydelig frem - vi lever i en verden der alt går mot å være gråsoner – også for mange kristne. Se på de ti bud – er ikke nesten alle gråsoner etter hvert? Noen rettferdiggjør en hvit løgn, andre et barmhjertighetsdrap eller abort. Noen om skilsmisse fordi kjærligheten tok slutt, andre om samboerskap, og om gjengifte for å være lykkelige fremfor ulykkelige. Hva er å holde hviledagen hellig? Misunnelse? Brevene drar frem nye problemstillinger; alkohol, grove vittigheter, pengebruk. Og nye; hvor langt kan jeg gå med kjæresten? Hvilke filmer kan jeg se? Hva bør jeg bruke tiden min på? Og videre..

Bibelen forteller oss om å være tydelige, og faktisk tror jeg at vi lever i en verden som skriker etter noen som er tydelige. Vi er kalt til å være lys og salt. Til å bety en forskjell. Vi er gitt et bud om å elske vår neste – og er vi ikke tydelige – elsker vi da vår neste? Tenk på fartsgrenser – det er lett å kjøre litt over fartsgrensen, men om du virkelig elsker din neste – vil du fortsatt kjøre over fartsgrensen og utsette din neste for ulykke?

Hva tenker Gud? Det inntrykket jeg får er at Gud ønsker oss kun det beste, bedre enn det verden noen gang vil kunne gi oss! Jesus setter først terskelen i Matt 5:48; ”Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.”, så sier han noe om hvordan i bergprekenen (Matt 5-7). Vi er ikke ment til å leve på kanten av et stup, der vi hele tiden skal teste hvor langt vi kan gå mot kanten uten å falle utfor. Vi er ment til å leve i lyset som lysets barn (Ef 5:8). Vi skal strekke oss mot lyset som blomsten gjør det. ”Drikk dere ikke fulle på vin; men bli fylt av Ånden” Ef 5:18 ”Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud!” Ef 5:4. Gud har et bedre alternativ for oss!!

Spørsmålet er altså ikke bare hva bør jeg slutte med, men hva bedre alternativ er det Gud har for meg?!

Hvordan finner jeg ut hva Gud har for meg? Ved å lese hans Ord. La meg lede av Den Hellige Ånd. Ved å lytte. Ved å delta. Ved å være tilstede for Gud. Gud har alltid et bedre alternativ. Og det selv om vi må lide for det. Når Paulus og Silas sitter i innerste fangehull og lovsynger Gud – så griper de hva Gud har for dem. Ikke fordi de gjør det, men fordi de mottar det. Alt for mange kristne vet hva det vil si å ”ikke bli fulle på vin”, men har samtidig lite erfaring med hva det vil si å ”bli fylt av Ånden” som er Guds bedre alternativ for oss.

Utfordringen for dagens menigheter er å ikke bare være tydelig på hva Gud ikke vil vi skal gjøre, men også tydelige på hva Gud vil gjøre. Sannheten er summen av Guds ord. Sannheten er altså begge deler! Mange ungdommer har skjønt at i en menighet skal vi ikke drikke tett, dra noen grove vitser eller ha sex med hvem som helst. Men hvor mange av dem kan be i tunger? Tale profetisk? Leve ut sine nådegaver? Kjenner seg fri fra fordømmelse? Drive med åndelig krigføring? Motta av Guds kraft? Helbrede?

Det er på tide vi forkynner Guds vilje ut fra hva han vil gjøre i våre liv, og ikke bare hva han vil vi skal slutte med. Det er på tide vi begynner å leve ut hva Gud har for oss.

Vi skal leve i lyset. Og lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. (Ef 5:8-9)Ef 4:17 - 5:20 "Så ber jeg dere inntrengende i Herrens navn: Lev ikke lenger slik som hedningene. Deres tanker er tomhet, 18 deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud. For deres hjerter er blitt forherdet, så de ikke kjenner ham. 19 Avstumpet er de blitt, de har kastet seg ut i utsvevelser, gir seg hen til all slags umoral og jager etter penger. 20 Men slik har dere ikke lært Kristus å kjenne! 21 Dere har jo hørt om ham og fått opplæring om ham etter den sannhet som er i Jesus: 22 Dere skal ikke leve som før, men legge av det gamle menneske som blir ødelagt av de forførende lystene. 23 Dere må bli fornyet i sjel og sinn 24 og kle dere i det nye menneske, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferd og hellighet etter sannheten. 25 Legg derfor av løgnen! Tal sant, hver med sin neste, for vi er jo hverandres lemmer. 26 Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. 27 La ikke djevelen slippe til. 28 Tyven skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med hendene sine, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det. 29 La ikke noe råttent snakk komme over leppene. Si bare det som er godt, og som tjener til å bygge opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. 30 Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til forløsningens dag. 31 Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. 2 Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. 3 Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere; slikt sømmer seg ikke for kristne. 4 Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud! 5 For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. 6 La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige. 7 Gjør ikke felles sak med dem!8 En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! 9 Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. 10 Prøv hva som er til glede for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller. 12 Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. 13 Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, 14 og alt som kommer for dagen, er lys. Derfor heter det: Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15 Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som tåpelige mennesker, men som kloke, 16 så dere kjøper den rette tid, for dagene er onde. 17 Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. 18 Drikk dere ikke fulle på vin; det fører til utskeielser. Men bli fylt av Ånden, 19 og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren! 20 Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn."

En evighet med og uten..

Rart å være syk. Jeg har det slik at jeg vil, men får det ikke til. Spesielt når jeg skal tenke. Tankene normaliserer seg, og de dype greiene flater ut for en periode. Jeg har hørt de som sier at det er deilig å få tid for seg selv når de syke. Det er ikke sånn for meg. Jeg får bare et enda større behov for å være med andre mennesker. Til tross for at kroppen begynner å streike. Og jeg gir meg ikke, slik at planer skal på død og liv gjennomføres. Å være syk er ikke normalt, det er ikke meningen at jeg skal være syk. Allerede, men ennå ikke.

En dag skal jeg aldri mer være syk. Den dagen kommer jeg sikkert til å få langt mye mer å tenke på, så jeg kan likeså godt takke Gud allerede for at han har tatt mine sykdommer på seg. En evighet uten å være forkjølt eller bli rammet av influensa. Skal bli herlig. Veldig herlig!!

Det er utfordrende å være konfirmantlærer, for samtidig som jeg stoler på at gud vil åpenbare seg i løpet av konfirmanttiden, så hadde det faktisk vært greiere og hatt hele greia på boks og dratt fram hver konfirmanttime. Likevel heldigvis ikke. Men det krever tro. Jeg har som mål å gi dem anledningen til å bli kjent med en levende Gud, og ikke hvordan kirken tenker og gjør sine ting på. Jeg blir faktisk irritert når noen på død og liv skal integrere konfirmantene inn i en kristen kultur, uten å ta deres meninger, mål og behov på alvor. Det er Gud som kan gjøre en forandring i livene til disse konfirmantene, ikke måten vi driver kirken på (da tenker jeg bygg og virksomhet).

Selv ble jeg først kjent med Jesus gjennom andre kristne før jeg ble kjent med Jesus selv. Jeg tror at det er fellesskapets styrke, vi skal skinne gjennom av Jesus. Og da er det også slik at Gud bruker kirken til å bety en forandring i folks liv, ikke hvordan vi gjør våre Gudstjenester og andre aktiviteter, men hvordan vi lever ute blant mennesker samtidig som vi har en relasjon med Gud. Jeg kan og vil bety en forskjell for folks liv!! Kanskje jeg kan få mine konfirmanter til å tenke slik også.

Hva er Guds tanker for Oltedal? Jeg har et fascinerende bilde fra filmen ”Independence day” der han professoren med hippie-hår uttaler at ”de siste ukene har vært spennende, fordi masse småting har begynt å blinke i romskipet”, mens den amerikanske presidenten er mer opptatt av ”folk dør der ute”. Jeg tenker sånn for Oltedal, fordi jeg syns det er spennende når noen blir med som ledere på Yngres, og noen opplever lovsangen på Impuls som meget bra, og en konfirmant som vil starte KRIK. Det er kjempespennende!! Men folk dør der ute. Det gir meg en brann for å fortsette, og fortsatt be Gud om å bryte gjennom i Oltedal. Det gir meg en tørst for mer av Gud. Jeg vil se folk frelst i Oltedal! Uansett hvor bra eller dårlig vi måtte gjøre våre aktiviteter.

Vi leter etter nøkler. Nøkler som kan skape liv og vekst. Nøkler som kan bringe folk til frelse. Hva er Guds ferdiglagte gjerninger for oss? Vi står i gjeld til dem som ikke har tatt imot Jesus, og vi skal bruke hele livet vårt på å betale ned på den gjelden. Og jeg håper det fortsatt er lenge til Jesus kommer igjen, fordi jeg vil ha med flest mulig hjem.

En dag skal jeg stå framfor Gud, og da håper jeg han vil være stolt av meg!

En evighet i herlighet. Hvem kan la vær å glede seg?

Konsekvensen av en relasjon med Gud..

Det er lett å falle. Altfor lett. Denne uka ble bare rar, en kveld ga jeg videre en utfordring over en pizza, den neste må jeg bite i den samme utfordringen selv. En kveld kan jeg snakke lenge om hvor store Guds tanker er for våre liv, hvor mye det koster, men også hvor mye det er verdt det. Kvelden etter får jeg se resultater av en snar suksess i form av en drømmeleilighet.

Så faller jeg i samme grøft selv. Plutselig går tankene på hvordan jeg kan tjene mer penger og skape min egen lykke fortest mulig. Så begynner kompromissene å dukke opp, hvordan få maks ut av livet i verdens øyne, samtidig som jeg er med på det Gud gjør.

Heldigvis har jeg en kone som kan lede meg inn i troens tanker. Igjen..

Min første opplevelse som gjenfødt for nesten ni år siden var at jeg var en del av noe. Jeg visste bare ikke hva. Og inntrykket fra den perioden var at alt handlet om tilgivelse fra syndene. Guds plan med mitt liv var å være frelst. Hva jeg gjorde med livet ellers hadde egentlig ikke så mye med Gud å gjøre i det hele tatt, og jeg lærte ikke verken at det var mulig å få noe konkret ledelse for livet eller hvordan jeg skulle få det. Bare at bibelen var løsningen – med den ”rette” innpakningen selvfølgelig.

Mitt kristenliv handlet om valg. Om hva jeg kunne gjøre og ikke kunne gjøre – delvis bibelsk og delvis som en rest av en utdatert kristen kultur.

Så kom jeg inn i et miljø der jeg fikk oppleve et massivt trykk fra de som sa at det var mulig å få en tydelig ledelse fra Gud. Og jeg ville i grunnen ha det selv. Jeg visste bare ikke hvordan, og enda mindre hvorfor. Men det endret i det minste teologien min, men ikke livet mitt. Jo mer jeg hørte, jo bedre ble jeg til å fortelle det videre.

Jeg ble en teoretiker, og en mellommann. Guds ledelse var teori. Mine ambisjoner, karriereplaner og jakten på suksess var fortsatt intakte. Til og med når jeg ble ungdomsleder var det mer jakten på suksess som var drivkraften enn det å se folk frelst.

Jeg ble min egen fange. Samtidig som jeg hungret etter mer, nektet jeg meg selv mat. Jeg holdt meg til det trygge, den verden jeg kjente, den verden jeg påvirket. Innestengt. Jeg ble min egen fiende, og samtidig som jeg kritiserte den forrige generasjon for sine kjedelige Gudstjenester, så åpnet jeg ikke mer for Gud i mitt eget liv engang. Og selv om folk ble frelst, kunne jeg ikke føre dem nærmere Jesus, utenom i teorien.

Jeg skulle tale, og disippelskap var temaet, en lørdag våren 03. Hvor mye den kvelden skulle bety hadde jeg aldri kunnet forestille meg engang. Jeg hadde bedt om hjelp til forberedelsen av min medleder og kamerat, men etter en stund ble det alvorlig der vi satt i bønnerommet. Ordet han fikk fra Gud denne kvelden var at jeg ikke kunne ha denne undervisningen.

Jeg var ingen disippel. Jeg fulgte ikke etter Jesus.

Han kunne like gjerne slått meg i magen. Det kostet å høre det, og det kostet å innrømme det. Og det var det jeg gjorde. Jeg sa til de som var tilstede på møtet at jeg ikke kunne ha undervisningen den kvelden. Fortalte om hvordan jeg ikke hadde vært villig til å betale prisen ved å følge Jesus, men at jeg ville at det skulle endre seg. Og sa uten å ha tenkt gjennom det at jeg skulle ta et år på bibelskole fra høsten av, noe som jeg tidligere hadde nektet for at jeg trengte. Der og da skjønte jeg at jeg egentlig trengte det, men skjønte i grunnen ikke hvorfor.

Høsten 03 startet jeg på ACTA, med mer eller mindre friskt mot, og klar for å lære mer om veien videre. Det som etter hvert endret seg i tankesettet mitt var at Gud puttet meg ikke på ACTA for å lære mer om veien videre, men for å lære meg om hvor veien starter. Som et kompass; uten et festepunkt i midten vil nålen bare flyte tilfeldig. Gud har utrolig mange tanker om meg, og for meg, men han er uansett sentrum for livet mitt. Og det er der det begynner.

Flere ganger dette året måtte jeg svelge stoltheten. Jobbe med og akseptere fortiden min. Lære meg å stole på Gud og mine medmennesker. Legge ned planer, ambisjoner og drømmer for Gud. Leve i det Gud har for meg. Særlig en setning ble hengende med meg dette året, hentet fra kolosserbrevet når Paulus snakker om sitt oppdrag som forvalter av Guds hemmeligheter – ”Å fullføre Guds Ord”. Det var dette jeg ville, og ikke bare i teorien.

Så begynte jeg å skjønne. Mitt kristenliv handler ikke om de valg jeg tar, men om en relasjon med Gud – og den konsekvensen det har.

Hele tiden har jeg løpt og løpt for å lykkes, før jeg plutselig skjønte at for å leve i det Gud har for meg, må jeg først bare være. Jeg kjenner meg som en forelsket nyfrelst noen ganger nå for tiden, og det er bare herlig. Og så blir jeg kjent med hva Gud vil. Som sagt i begynnelsen av denne teksten, det er ikke lett, og det strider mot verdens fornuft og grenser.

Men jeg tror det er verdt det.

Gud beviste for oss med sin kjærlighet for et par tusen år siden hvor langt han var villig til å gå for å vise oss hvor mye det var verdt det. Og hver gang jeg er i tvil om hvor Gud leder meg, så minner jeg meg selv om nettopp det, for å forstå at Gud vil meg og mine medmennesker kun det beste.

Så for å sitere Stig fra hans blog; ”Hvis Gud har en plan med mitt liv ønsker han at jeg skal vite det. Han er ikke nølende med å fortelle meg det eller tilbakeholden med nødvendig informasjon i tilfelle jeg ikke strekker til. Tvert imot, han er aktiv i å forsøke å få min oppmerksomhet.”

Og til slutt for å sitere Jesus i Joh 15: " Bli i meg, så blir jeg i dere. … Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. … Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! … Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere. …”

Better is one day in Your courts..

Foran korset har vi lite å stille opp med. Vi vet at Jesus henger der for at vi skal få leve. Og det er vi som har hengt ham der. Ingen er større enn den som gir sitt liv for sine venner. For en Gud vi har, en fantastisk far. For en nåde gitt oss, vi får kalles barn.

Hvordan skal vi noen gang få betalt den gjelden som Gud i kjærlighet har betalt for oss? Han eier oss, han eier alt, han har skapt alt. Vi kan ikke gi Gud noe, alt er gitt oss. For det vil vi overgi oss til ham, prise ham, elske ham..

Tilbedelse er ikke begrenset. Det er en levemåte. Til Herrens ære.

Når jeg leser hvordan personer i bibelen lever med Gud, så ser jeg hvor mangfoldig tilbedelsen er. I 1.Kor 10:31 skriver Paulus om ”Enten dere eter eller drikker, eller hva dere så gjør, så gjør det til Guds ære”. Tilbedelse er en livsstil.

Tenker på Paulus og Silas i Apgj 16, som etter forhør, og pisking, og blitt plassert i det innerste fangehullet, og som sitter og ber og lovsynger.

På Jesaja i Jes 6 som får se Guds storhet og sin egen svakhet, men svarer friskt på Herrens kall. På Jona som sier han tilhører Gud, men som ikke tar imot kallet, og som husker etter å ha blitt spyttet opp på land hvorfor han tilber Gud.

På David i 2 Sam 6 slår seg løs i tilbedelsen og danser foran paktkisten til Herrens ære. På synderinnen i Luk 7 som salver Jesus føtter, og vasker dem med sine tårer og tørker dem med sitt hår.

Den fattige enken i Luk 21 som gir alt hun har, selv om det er veldig lite, men Jesus ser til hjertet hennes. På de som skal ta Jesus til fange i Getsemane i Joh 18 og som faller til jorden når Jesus tilkjennegir seg selv.

Dette er tilbedelse. Og alle skal en dag tilbe Herren. Konger og fyrster skal tilbe ham. Hvorfor ikke begynne i dag?

Vi vil brenne for Jesus, vi vet hvor godt det er å kjenne seg fri, å kunne synge og danse når vi tilber. Vi vil være til behag for Gud.

Matt Redman skriver om branntrekanten i sin bok ”Heart of Worship”. For å slokke en brann kan du gjøre tre ting; kjøle det ned, fjerne oksygentilførselen eller fjerne det som er brennbart. Vi kan se på varmen som vårt ønske om å brenne for Jesus, men det som slokker det er våre anstrengelser, vår opptatthet, vår jakt etter å lykkes i verden, våre bekymringer, våre prøvelser og problemer. Oksygenet er Den Hellige Ånd som leder oss i tilbedelsen av Gud, men vi kan gi DHÅ sorg ved bitterhet, hissighet, sinne, skrål og spott – all ondskap. Det brennbare er selve Guds ord, bønnen, fellesskapet, beundringen av Gud. Og da ser vi fort faren ved å ikke lese bibelen, søke Gud eller være med i et fellesskap.

Vi vil alltid møte hindringer i tilbedelsen, vi har så mye imot oss. Det er et utrolig bra eksempel i bibelen på hvordan Jesus vil hjelpe oss med hindringene mot tilbedelse. I Joh 2 står det om når Jesus drog opp til Jerusalem i påsken, og i tempelet får han se de som solgte offer og pengevekslere. I påskehøytiden kom det mange mennesker til Jerusalem for å tilbe Gud, og noen hadde sett sitt på å tjene penger på dette. Gjerne på en slu måte ved at det offeret som folket hadde med seg ikke ble godkjent, men de kunne kjøpe et ”ferdig godkjent” offer. Og siden folk kom fra mange land så var det behov for pengevekslere, men de tok gjerne høye gebyrer. Det Jesus gjør er å sette alt på hodet ved velte bordene og drive dem ut med alt sitt. Dette skjer faktisk to ganger. Jesus vil at adgangen inn for å tilbe Gud skal være åpen for alle som vil. Jesus vil hjelpe med alle hindre.

Nå skulle resultatet vært at vi ble bekymringsløse gladkristne, men ofte blir det ikke sånn..

Vi vil ikke være tilbedere fullt ut før i himmelen, selv om vi lengter etter mer av Gud nå. Jesus har seiret over det onde på korset, men den onde har fortsatt krampetrekninger i verden, og det skal ikke fordrives før Jesus en gang kommer igjen til jord.

Matt Redman har igjen tatt for seg tre punkter til hjelp.
1) Vi ser kun glimt av Guds herlighet, noen dråper av et evig hav. Gud gir oss nok av sin herlighet i verden til at vi kan ha et håp og et mål om det som skal komme. Og vi skal først se Guds herlighet fullt ut når vi kommer dit.
2) Vi er svake, delvis leget, men sårbare og svake. Dermed er vi utsatt for det onde fortsatt, og vi må daglig leve i kampen mot det.
3) Vi er fremmede i et fremmed land. Vi er ikke skapt for å leve i en ond verden, vi er skapt for en evighet med Gud. Derfor skjønner vi ikke hvorfor tragiske ting skjer, eller hvorfor Gud lar det skje. Vi er klar over denne verdens problemer og over de mange som ikke tar imot Gud, og det gjør oss vondt.

Jesus kommer snart igjen. Da skal vi se alt. Hele Guds herlighet. I evighet.

Det er verdt det.

“How lovely is Your dwelling place,
Oh Lord Almighty
My soul longs and even faints for You
For here my heart is satisfied,
within Your presence
I sing beneath the shadow of Your wings

Better is one day in Your courts
Better is one day in Your house
Better is one day in Your courts
Than thousands elsewhere

One thing I ask and I would seek,
to see Your beauty
To find You in the place Your glory dwells

My heart and flesh cry out,
For You the living God
Your spirit's water for my soul
I've tasted and I've seen,
Come once again to me
I will draw near to You
I will draw near to You”

Matt Redman

Noen gamle tanker..

Jeg fant en gammel greie på dataen, og tror jeg er så frekk at jeg limer denne også inn i bloggen. Kanskje det er lett å se jeg er noe overfladisk for tre år siden når jeg skrev dette, men samtidig begeistret og troende. (Og også en smule påvirket av Tryggheim)

”Andakt, skrevet 24.11.01

Jeg hørte engang en på en evangelist som hadde fartet rundt i Kina en stund. Der hadde han snappet opp en historie som sammenlignet Kon-Fu-Tse (kinesisk vismann og tenker) med Jesus. Det handlet om en som hadde vært så uheldig å falle ned i en gjørmegrav og var stadig synkende, og ville omkomme om ikke noen reddet ham. Da kom først Kon-Fu-Tse forbi, han stod oppfor graven og begynte å snakke til mannen. Og han forklarte mannen dypt og grundig på hvorfor han hadde havnet i denne graven, og ga ham en masse råd på hvordan han skulle holde seg i live lengst mulig. Så gikk han videre. Så kom Jesus forbi, og han spurte om mannen trengte hjelp, da mannen svarte ja, hoppet han umiddelbart uti til ham. Deretter for han under mannen og dyttet ham opp på land mens han selv sank og døde.

Dette er det jeg vil kalle en klisjé – en historie som forteller om hvordan Jesus redder mennesker. Men det er noen få ting jeg legger merke til – du får et valg – vil du ha hjelp eller ikke. Det er mulig å prøve å redde seg på egenhånd, men vil det lykkes, neppe, men det er ikke så mange som ser det. Jesus setter ingen krav for å gi denne hjelpen – han sier ikke du må be og lese i bibelen – så skal jeg redde deg. Kon-Fu-Tse er mer som verden er i dag – vi har mange løsninger på allslags problemer – og når det gjelder livet etter døden – kan vi tro hva vi vil om hva som skjer når vi dør. I mange religioner må du gjøre både det ene og det andre for å bli frelst, reddet – faste, bønn, husalter, pilegrimsreise, trosbekjennelser, ofring, å leve i sølibat eller fattigdom, pine seg selv, dø på slagmarken osv. Jeg kunne hatt en lang liste over ting du måtte gjort både som muslim og buddhist for å bli frelst. Men Jesus er den eneste som gjør det uten betingelser, ingen krav.

En annen ting jeg legger merke til var at Jesus ofret seg for å redde mannen. Ut fra bibelen vet vi at han gjorde det av ren kjærlighet, men hvis jeg var så glad i en person, ville ikke jeg gjort det samme? Om jeg visste at jeg kunne redde mange mennesker fra å gå under, hadde ikke jeg også gått på korset? Det er ingenting ekstra med det – bare en fantastisk historie. Men så kommer det fantastiske – Jesus stod opp igjen fra de døde. Uten det ville forsøket med å redde menneskene vært forgjeves. Men døden kunne ikke holde på Jesus fordi han hadde ikke gjort noe galt for å havne i gjørmegraven – dermed åpnet han veien inn til himmelen igjen.

Så kommer det en ting – for å bli reddet – må vi vite hva vi skal bli reddet fra og hvorfor og hvor vi skal bli reddet til. Vi må erkjenne at vi er i en gjørmegrav – dvs vi må erkjenne at vi gjør eller har gjort noe galt imot Gud. Her er det noen som alltid reagerer; ”alltid må de kristne snakke om synd”. Vel, jeg kan dessverre ikke pynte på det. I begynnelsen ble det skapt to mennesker, Adam og Eva, og de fikk bo på den mest fantastiske plass, uten sorg og misnøye og i fred med dyrene, kalt Edens Hage, eller Paradis, der Gud ga dem mat og kjærlighet, et virkelig paradis. Men det var en svakhet – en falt engel – djevelen – sneik seg inn i hagen og fristet menneskene til gå mot det Gud hadde sagt – de åt av et eple og fikk kjennskap til det onde i verden. Gud er hellig, dvs han kan ikke leve i nærheten av synd, og ble nødt til å kaste menneskene ut av hagen. Ikke fordi han hadde lyst, men fordi menneskene ikke kunne leve med ham lenger. Menneskene måtte for første gang finne mat selv, og de begynte også å gjøre galne ting. Dette har fortsatt til den dag i dag. Oki – vi vil bli reddet fra det galne vi gjør. Hvorfor? Fordi bibelen sier noe om at vi skal få vende tilbake til denne hagen, dette paradis. I begynnelsen av bibelen står det at Gud skapte himmel og jord, og i slutten av bibelen står det at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord. Og atter en gang kan vi få leve med ham, uten sorg og misnøye, og dessuten med Gud – og det faktisk for alltid.

Hva skjer om vi ikke havner tilbake i hagen? I slutten skal dommedag komme og Gud skal dømme menneskene etter deres synder og de skal sendes til evig fortapelse om de har begått så mye som en. Evig fortapelse er også kalt Helvete, men jeg liker ikke det ordet. Bibelen beskriver den plassen som en plass der Gud ikke er, altså under Guds vrede. Og hvis Gud står for det gode; kjærlighet, glede, trøst, omsorg, humor osv, så må den andre plassen være en plass uten disse tingene. Bare vondt og i all evighet. Men Gud er for glad i menneskene til at de skulle havne på en så vond plass – derfor sendte han Jesus for å redde menneskene, men du er nødt til å tro på det.

Som jeg begynte; du må erkjenne at du gjør eller har gjort noe galt imot Gud. En liten løgn på et helt liv, og du vil ikke få komme inn i himmelen. Dessuten må du møte Jesus og si ja til hans redningsplan. Det kan virke helt tåpelig – og du kan tvile på om planen hans virker, men det er som vaskepulver, uansett kor sterkt du tror det virker eller kor mye du tviler på at det ikke virker – bare du bruker det - så virker det likt uansett. Så bare du innrømmer at Jesus kan redde deg og du er obs på hva han skal redde deg fra så er du reddet – dermed kan du tro så sterkt du vil eller tvile så mye du vil – du er reddet uansett. Men troen må ha en retning – mot Jesus.

Hva skal eg da tro på? I bibelen står det at om du bekjenne at Jesus er Herre, og tror at han døde for deg og stod opp igjen skal du bli reddet. Dette er både den lette og den vanskelige delen. Fordi; Hvordan vet jeg om jeg tror? Det er og blir en sak mellom deg og Gud – men det er som å bli kjent med en ny kamerat, og vite at det er en der for deg, en som har gitt sitt liv for at du skal få leve.

Konklusjonen er at Jesus er gratis. Men så kommer det vanskelige i kristendommen: Jesus koster alt. Det er som et ekteskap; når du skal gifte deg med ditt livs kjærlighet, setter dere ikke opp en liste over alt som må til for at vi skal gifte oss. Han må vaske bilen hver måned, støvsuge hver fredag, snakke om problemer, mens Hun må ta økonomien, oppvasken 2 ganger i uka osv. Nei det er ikke sånn, ekteskapet er kun pga kjærlighet, ingen krav. Slik er det også med Jesus, han stiller ingen krav for å redde deg. Men i ekteskapet er det mange forventninger, fordi han forventer kanskje at hun skal ta oppvasken, og hun forventer at han skal snakke om problemer osv. Slik er det også som kristen, Jesus forventer faktisk at vi blir kjent med ham, at vi ber til ham, leser i bibelen, gjør færre galne ting, forteller andre om ham osv. Men det er ingen krav, bare forventninger. Og Jesus er ingen diktator som Herre, men han har levd et liv som menneske og vet om feller og farer og ønsker å advare deg. Og dermed kan det føles som et forventningspress av og til, at det er ting i livet som du føler ”du ikke får lov til, og ting du må gjøre”, men det er kun for å skåne deg for djevelens feller og snarer. Dessuten vil Gud forberede oss på evigheten, et evig liv i kjærlighet, og ønsker å fylle oss med sin kjærlighet fra den dagen du velger å følge ham. Men samtidig som du får en ny Herre over livet ditt, får du også en bror. En bror som er et forbilde og en rådgiver, men som også vil hjelpe til med tunge ting, og lytte på deg om du vil dele problemer og gleder med noen. Også en bror du kan bli sint på om du er frustrert. En bror som tilgir deg dine feiltrinn og ønsker å vise deg hvordan du kan unngå dem. En bror som oppfordrer til å leve et ærlig liv, som deg selv. Jesus ønsker ikke å tråkke på deg, eller misbruke livet ditt, han vil ikke trenge seg på, men han vil gjerne bli en del av livet ditt, og fylle deg. Kan han stille forventninger til deg, kan også du stille forventninger til ham, og du kan spør ham om å hjelpe til i livet, gi deg gleder, og velsigne deg og gi deg gode ting. Du kan stille forventninger om at han skal være der for deg og bære deg der det blir for vanskelig å gå selv.

Han vil fylle deg med den Hellige Ånd som er som en lykt i livet – som lyser opp veien og hjelper deg fram. Husk at et ekteskap med Jesus er et ekteskap der han aldri vil svikte og aldri vil skilles fra deg. Jeg sier ikke at livet er enklere med Jesus, men jeg kan love deg et evig godt liv og venn som vil gråte og le med deg. Gud har en plan med ditt liv, han ønsker å være der for deg og bruke deg. Gud skapte deg, og elsker deg fordi du ble et så bra skaperverk som du ble, og hvem vet vel bedre hva som er godt for deg og hva du kan gjøre enn han som skapte deg.

Det er kun en måte å finne ut om en sjokolade smaker godt eller ikke og det er å smake på den. Du vet ikke hva det er å være kristen før du har prøvd det – og husk det er bedre å tro og ta feil enn å ikke tro og så ta feil.

Til Guds Ære”

Meningen med livet..

Hva er meningen med livet? Hva vil det si å lykkes? Hvis jeg kan få lov å sitere Thomas Rake "Lykkes vi i livet med å ha en god jobb, fint hus, bil og vellykket familie? Hva er det vi holder på med? Jeg vil noe mer! Jeg vil bety en forskjell for mennesker, jeg vil bruke livet mitt på å realisere dette. Hus og bil er jo kjekt å drømme om, men sammenliknet med Jesus er det ingenting. Jeg vil noe mer!! Jeg drømmer om noe mer..."

Hva skjer i følge med Jesus?
Hva ser vi i bibelen? Fra skapelsen, storflommen, de ti landeplager, sivsjøen delt, manna i ørkenen, Gud som går med israel, en Gud som sender sin sønn for å dø for oss, folk ser store under – 5000 mettet. Helbredelser, blinde ser, døve hører og lamme går. Folk som blir satt fri fra synd, fra demoner. Folk som sitter i fengsel og lovsynger, til og med etter de har blitt pisket. Folk som taler i alle slags tunger, slik at det først virker som de er fulle – men som fører til 3000 døpte på en dag! Folk som gir avkall på sine materielle goder for de vet det himmelske håp er så mye mer verdt!!
Jeg vil ha dette!!
Jeg vil ikke ha en kristen koseklubb der vi inviterer Jesus med på laget, men jeg vil følge Jesus i det han vil gjøre!!

En menighet er ikke et samlingspunkt, men en menighet er summen av mennesker som velger å gå på det Gud har for dem. Gud har lovt oss store ting i det vi står sammen om, ja faktisk kan Gud gjøre større ting i en menighet enn vi kan håpe eller tro på! Han kan faktisk gjøre større ting i ditt liv enn du noen gang kan drømme om!!! Ingenting er umulig for den som tror!! Ingenting!!

Hvor begynner vi – Gud har en hensikt med ditt liv!

Lignelsen om såmannen interesserer meg mer og mer. Den er tidløs så lenge tiden går (og så lenge landbruk fortsatt eksisterer), for selv om kulturen forandrer seg, vil mennesket alltid relatere til denne lignelsen. Både dens overfladiske, men også dens dype og skremmende hemmeligheter. Skremmende fordi den forteller meg mye om livet som har tatt meg tid og vil ta meg tid å oppdage. Og samtidig bærer den en av Guds hensikter for oss, om vekst, og frihet til vekst.

Matt 13: "Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg nede ved sjøen. 2 Det samlet seg så mye folk om ham at han måtte gå i en båt og sitte i den, mens mengden stod inne på stranden. 3 Og han talte lenge til dem i lignelser og sa:
«En mann gikk ut for å så. 4 Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og tok det. 5 Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt snart opp, fordi jordlaget var tynt. 6 Men da solen steg, ble det avsvidd og visnet fordi det ikke hadde fått slå rot. 7 Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp og kvalte det. 8 Men noe falt i god jord og bar frukt: hundre foll, seksti foll, tretti foll. 9 Den som har ører, hør!»

18 «Så hør nå hvordan lignelsen om såmannen skal tydes: 19 Alltid når noen hører ordet om riket, og han ikke skjønner det, kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet. Dette er den som ble sådd ved veien. 20 Den som ble sådd på steingrunn, er en som straks tar imot ordet med glede når han hører det. 21 Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra. 22 Den som ble sådd blant tornebusker, er en som hører ordet, men dette livs bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt. 23 Men den som ble sådd i den gode jord, er en som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt: hundre foll, seksti foll eller tretti foll.» "

Det faller på veien, og fuglene spiser det. Den onde kommer og røver det som er i hjertet. Dette er overflaten. Er den skremmende? Kanskje. Hva er dette bilde på i dag? Vi kan jo tolke det åndelig og se for oss de som hører Guds ord, men som lar djevelen ta det. Jeg vil tenke mer konkret. Når har vi minst tid til å ta imot Guds ord, ikke høre det, men ta imot det? Når vi er opptatt. På leir er det lett å henge seg opp i aktiviteter, i kvalitetssikring og kvantitet, vi gir oss ikke tid til å ta imot Guds ord. Vi lar det vente til vi har mer tid. Faren er når den tanken blir hengende ved oss inn i dagliglivet, når vi blir så opptatt med aktiviteter at vi glemmer å ta imot. Vi brenner opp, vi ønsker så å lykkes at vi springer fra Gud, med menighet, med leir, med livet. Vi lar fuglene spise det opp, det går så fort at det ikke får festet seg, og vi lar faktisk ikke frøene få en anledning en gang. Djevelen vinner. Lever vi for hektisk til å ta imot Guds ord, kan vi heller ikke bære frukt.

Det faller på steingrunn, spirer fort, men dør i solen. Tar imot, men faller fra i motgang. Skremmende? Steingrunnen er interessant, for hva er egentlig disse steinene? Hva får oss til å falle så fort i fra? Det må da være disse steinene som hindrer oss fra å være god jord? Jeg tenker steiner som det som vi ikke gir Gud. Gud eier oss, også våre problemer, vår synd og skam, vår fortid, vår bitterhet. Hvilke steiner er det vi holder så fast på, som vi ikke lar Gud få tatt hånd om, og få pløyet og plukket ut? Om vi tar imot ordet med glede, og lar det vokse på overflaten, men aldri lar Gud få sjanse til å ordne opp i dypet vårt, vil vi da finne ut om Gud er verdt å holde fast på når motstanden øker? Om det skulle bli kjedelig? Å leve på overflaten av kristendommen, er å ta imot ordet, men ikke la det gjøre noe med oss. Å gå i en menighet, uten å være en del av den. Å være hjemme hos Gud, mens koffertene med problemene, bitterheten, skammen er pakket og du er klar til å reise. Tør du virkelig stjele fra Gud? Lever vi uten å la Gud få jobbe med oss, kan vi heller ikke bære frukt.

Det faller blant tornebusker, som vokser fortere, og kveler det. Vi hører ordet, men lar våre bekymringer og rikdommens bedrag kvele det. Lar vi oss kvele? Kanskje er ugresset greit å ha der, det vokser fort og det er kanskje fint å se på også. Bekymringer har en tendens i å komme samlet, den ene med den andre. Det kan være skolen, venner, kjæreste, familie, tannlege, men mest frykten for å ikke lykkes, ikke passe inn, ikke overleve. Vi styres av magefølelsen, og samtidig skylder vi på oss selv. Guds ord blir bare setninger inn i den tomheten vi allerede kjenner på, og de dør ut. Bekymringene overtar livet. Rikdommens bedrag er nesten verre, siden rikdom er en av samfunnets idealer. Det er ikke et individualistisk ideal, men et kollektivt, vi skal være mest mulig like hverandre, men samtidig drar vi hverandre med inn i rikdommens bedrag. Materialistiske goder gjør oss lykkelige. Det forteller hvertfall reklamen oss. Og vi biter på. Vi skal lykkes, gjøre karriere, etablere oss godt, og tjene penger. Vi lar oss bedra til å tenke at vi må lykkes, holder fastere på det vi har og jakte etter stadig mer. Vi vil ha raske resultater, og går også snarveier for å komme fortest mulig frem. Guds ord blir fattig i forhold til hva vi kan skape selv, og vi skjønner ikke lenger hva rikdommer Gud har for oss. Vi vil ha vår lønn her og nå! Uten å brenne ned dette ugresset vil vi ikke skjønne og se hva Gud har for oss, og vi vil ikke kunne bære frukt.

Det faller i god jord, og bærer frukt. Vi vil gjerne bære frukt, men hva slags frukt er det snakk om? Gal 5:22-23 ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse.” og Ef 5:9 ”Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet.” Dette gir oss noen svar. Jeg tror at når vi tar imot Guds ord og det får bli til frukt i oss, så vil vi bli forandret. 2 Kor 3:12-18 ”Da vi altså eier et slikt håp, går vi fram med stor frimodighet. Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen tok slutt. Men de ble forherdet. For helt til i dag er dette sløret blitt liggende når det leses fra den gamle pakts bøker, og det blir ikke klart for dem at pakten er opphevet i Kristus. Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.”

Guds ord gir frukt, frukt gjør oss likere Jesus! Dette er noe Den Hellige Ånd gjør i oss!

Vi vil treffe våre venner, vår familie, våre skolekamerater, våre arbeidskollegaer igjen i himmelen. Hva kreves det? At Gud får forvandle oss – vi blir deres bibel! God jord er pløyd og tømt for ugress. Vi må la Gud jobbe med oss, ikke bare på overflaten, men i dypet. Vi må la Gud få ta del i vår fortid, vår bitterhet, våre bekymringer, våre problemer, vår avhengighet til det materielle, vårt liv. Gud lengter etter å velsigne oss med sine gaver, derfor må vi la oss vanne og gjødsles. Å stå den gode strid ut som Paulus sier det. Om å leve i Guds hensikter. Også når vi vokser opp risikerer vi å måtte bli beskjært. Få fjernet de greinene som kan hindre for frukten. Til slutt kommer frukten, av seg selv, som et resultat av et liv med Gud, og i hans plan. Kun Gud skaper veksten, og målet for en disippel vil alltid være å bære frukt. Og det eneste du kan ta med deg til himmelen er frukten, men det vil du også glede deg over i evighet.

Konsekvens
Salme 119:160 ”Summen av dine ord er sannhet”. Joh 8:31b-32 ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.”
Som tidligere fra 2 Kor – ”hvor Herrens Ånd er, der er frihet”

Gud vil sette deg fri til å motta mer fra ham. Fri fra et hektisk liv, fri fra det som ligger i dypet, fri fra bekymringer og jag etter materialistiske goder. Han lengter etter å få velsigne deg. La Ordet få en konsekvens inn i ditt liv, og gjennom ditt liv inn i andres!

Joh 15: "Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. 2 Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere er alt rene på grunn av det ord jeg har talt til dere. 4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre. 6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner. 7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. 8 Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler.
9 Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! 10 Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen. 12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!"

Frihet til å leve i uforutsigbarhet..

Om livet. Livet er et sant kaos, nesten fullstendig uforutsigbart, og består av mange tusen variabler. Noen smarte mennesker har forsøkt å sette ord på noen av disse variablene som mer eller mindre setter oss i båser på hvem vi er og hva vi er. Den mest kjente variabelen må nesten være IQ-en, som til stadighet skal testes, måles og utfordres. Bestemmer den hvem vi er? Jeg vil verken tro eller fundere på det. Andre variabler kan bestemmes ut fra Jungianske tester som Brigg-Meyers testen – som viser deg hvor du henter energi fra, hvordan du oppfatter ting, hva du baserer dine avgjørelser på og hvordan du tar dine avgjørelser. Hvem har ikke hørt om Maslows behovspyramide? Eller sett på alle testene i ukemagasinene? Vi kjenner oss til stadighet igjen i ulike tester og sammenhenger, og synes at psykologene er forbasket gode til å sette ord på oss mennesker.

Om oss. Men tilbake til utgangspunktet. Et sant kaos. Vi består av så utrolig mye, og alt er fullstendig komplekst, og vi stiller nok oss alle spørsmålet en gang i blant; har jeg kontroll? Har noen kontroll? Går det an å ha kontroll? Alt er så fullstendig uforutsigbart. Sett fra vårt synspunkt kan det virke som noen ting skjer uansett; at jeg våkner i morgen er en selvfølge i dag; at jeg ikke kommer til å krasje i dag; at bankkortet ikke vil knekke, at doen ikke vil gå tett, og mye mer. Vi tar mye for gitt, og tar situasjonene etter hvert som de kommer. Vi har tilpasset oss uforutsigbarheten. Å bekymre seg er i 80-90% av situasjonene bortkastet, samtidig med å ikke bekymre seg er et privilegium de aller fleste ikke har.

Om Gud. Om noen hadde spurt Paulus hvem han var, ville han sagt ”et menneske i Kristus”. Han kunne sikkert sagt mye annet ut fra datidens mennesketenkning og ideer, og gitt en filosofisk analyse av seg selv. Samtidig visste han at det var bortkastet. Han visste at den ene setningen betydde hele forskjellen på hvem han var, den altomfattende variabelen. Klippen. Vi kristne kjenner godt teorien, men har vi tenkt gjennom det i praksis? Jeg er teologisk av meg, og kjenner og lever på teorien, men har ofte et problem med å forstå ting i praksis. Om noen spør meg hvem jeg er, kan jeg da svare at jeg er ”et menneske i Kristus”, og ville de da være fornøyd med svaret?

Om meg. Jeg må tilbake til tiden da jeg ble kristen, en tid jeg stolte på teori og fellesskap, og lite på Gud selv. Jeg var kristen, og Gud var en del av livet mitt, men var livet mitt en del av Gud? Vi hører ofte at som kristne må vi ha påfyll, av Guds ord, med bønn, i fellesskap, gjennom sakrament. Samtidig hører vi at vi er kirken, vintreets grener, Kristi kropp. Gud kan aldri bli oss, han kan ikke kontrollere kroppen og sinnet, siden vi er gitt fri vilje. Vi kan heller ikke bli Gud, siden han er evig og har all makt. Likevel har Gud gjort det umulige mulig, Gud er en del av oss og vi er en del av Gud. Jeg ser på meg selv som en tomflaske senket i vann, fylt med vann, omgitt av vann. Slik er jeg i Kristus. I teorien.

Om konsekvenser. Når jeg nå kjenner teorien, hva er så neste skritt? Først vil jeg se på hva Gud har gjort for oss, for å gjøre det umulige mulig, nettopp ved å gå som et menneske selv og ta alt det som hindret oss i å bli fylt av Ham. Og så står jeg der, og ser for meg hva Jesus måtte gjennomgå, og vet at Han kunne trukket seg hvert øyeblikk, men likevel gjennomførte det for oss. Da er det to spørsmål i hodet mitt; var Jesus fullstendig idiot? Eller var vi virkelig verdt å dø for? Det gir meg en forståelse av hvor lite livet er verdt uten Ham som døde for å redde meg. Trenger jeg å bli reddet? Når jeg tenker hvor lett fri vilje kan lede oss ut i kaos, men at vi likevel har en Gud som opprettholder alt, og som ønsker å redde oss fra all elendighet og død. Ja, jeg tror vi trenger å bli reddet.

Om kirken. Kirken er oss, selve legemet, der Kristus er hodet og vi er kroppen. Om vintreet der vi er grenene og Han er vintreet. At vi er i Gud, samtidig med at han er i oss, innebærer at vi skal bære frukten, mens han sørger for veksten. Å bli reddet gir et nytt liv. Spør noen som har vært ute for en nestenulykke og blitt reddet, hvor mye mer de setter pris på livet. Det burde vi som kristne også, men enda viktigere er takknemligheten for ham som reddet oss. Kan jeg leve et bra liv uten Jesus? Jeg er ikke i tvil. Kan jeg leve et bra liv med Jesus? Fortsatt ikke i tvil, men det livet koster meg mye mer i form av å måtte følge en som verdsetter mennesker mer enn materialistiske goder. Samtidig som jeg har en verden og dens hersker imot meg. Hva får vi igjen for det? Evig liv.

Om hverdagen. Hva har det å si for hverdagen min? Jeg vil fortsatt leve i denne verden, men som et menneske i Kristus lever jeg ikke lenger av denne verden. Min adresse er Himmelen. Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da miste? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg da gi som er noe verdt utenom frukten som Gud har latt vokse gjennom meg? Om jeg er et menneske i Kristus, hva kan jeg i dag gjøre som ikke er til Guds ære. Ingenting. Våre liv er til ære for ham, fordi Han ga oss verdi. Uten Ham er vi verdiløse. Som tomflasker uten pantemerke.

Menighet i en postmoderne kultur

”For så høyt elsket Gud verden, at han gav oss en nattcafé, for at hver og en som går der, ikke skal bli frelst, men ha det veldig kjekt!”

Paradokset med lavterskelstilbud i kirken er at den kan være menighetens beste venn, men også den verste. Knut Tveitereid sa en gang på et seminar jeg var på; ”for å drive et ungdomsarbeid trenger du to av tre ting – ungdommer, ledere eller penger”. Jeg er enig. Det som er farlig med slike tanker er at et slikt ungdomsarbeid er like lett drevet av kulturkontoret, også relativt rusfritt, om det utgjør en forskjell.

For å drive en ungdomsmenighet må vi tenke annerledes. Vi er da kalt til å leve annerledes, så hvorfor ikke finne ut hvorfor. For å være en menighet, må vi først finne ut hva en menighet er! Nattcafé er en god venn når vi skal drive en ungdomsmenighet i en postmoderne kultur, men kan også være vår verste fiende. Vi kan veldig fort få et bra og kvalitetsfylt ungdomsarbeid, men vil ungdommene som kommer skjønne hva som er menighet og hva som er kultur her? Vil de skjønne at Gud har en hensikt med deres liv, og at den hensikten handler om mer enn å overleve eller lykkes i denne verden?

IMI-kirken i Stavanger profilerer med at menigheten er som en fugl – den ene vingen er grupper og den andre er Gudstjenesten. Og begge vingene må være like lange og like sterke for å kunne fly. Ikke den ene uten den andre. Muligens som de første kristne. Samtidig er dagens ungdommer stadig på shopping mellom menighetene, jakten etter stimuli? Lovsang kan være en venn, men også en fiende. Vi elsker lovsangen – men elsker vi Gud? Mener vi virkelig det vi synger? Det oppleves kanskje viktigere å ofre et par timer til en lovsangsgudstjeneste, enn å være med i en gruppe?

Jeg tror ikke det handler om en riktig måte å gjøre ting på, men jeg tror derimot at det er en riktig måte å være på. For å si noe som skremmer meg – det Jesus skiller geitene fra sauene med – er hva de gjør og ikke gjør! Og det handler om holdninger, om karakter. Og de beste holdningene er Åndens frukt – gitt av Gud. Og det er selve kjernen i en ungdomsmenighet – det Gud gir oss, vil ha oss med på, hans visjon, hans gaver, hans kraft!

Summeringen må bli – alt handler om Gud, av Gud og ved Gud inn i en postmoderne kultur! Min mentor og gode forbilde Stig sa det slik: BFF = 5H4B. Bibelsk fungerende fellesskap = de fem hensiktene og belong, believe, behave (for å ta den postmoderne kultur på alvor) og bønn. Og det er på en måte det mest grunnleggende for vår menighetstenkning. Med andre ord – å være kirke i dag = hva Gud tenker for oss inn i en postmoderne kultur ved hjelp av hans Ånd. Menighetslivet er en kristen kultur – og den endrer seg til stadighet – og vil være ulik fra menighet til menighet.

Formelen stemmer for de første kristne også – de var bundet opp til den jødiske kultur, og tok det på alvor – samtidig som de levde i Guds hensikt ved Guds Ånd. Produktet er uansett en levende menighet! Da handler det ikke lenger om å ha nattcafé eller lovsang, men å finne ut hva Gud tenker for oss inn i en postmoderne kultur ved hjelp av hans Ånd. Som menighet har vi tre oppgaver – å finne ut hva Guds hensikter er, å finne ut hvordan ta på alvor den postmoderne kultur og stille oss avhengige og disponible for Guds Ånd.